Dere vet når dere egentlig skulle gjort noe viktig? For eksempel legetime. Ja, jeg tørr ikke dra. Å sitte på nett å lese om hvor vondt det gjør, hvor lang tid det tar og hvor grusomt det er – får meg til å velge bloggen hjemme i min egen seng, trygt og godt. Hver kveld angrer jeg like mye på at jeg ikke bare dro å gjor meg ferdig. Det er en stor belastning å gå å tenke på dette hele tiden, samtidig kan jeg ikke klage når det er min egen feil. Jeg fult klar over at jo lengere jeg venter, jo mer kritisk kan det bli – og det stresser meg. Hele situasjon stresser meg, det er frustrerende å være så redd for en ting at man velger å vente til det faktisk blir alvorlig. At det skal bli alvorlig er heller ikke ønsket mitt, jeg håper alltid på at ting skal ordnes av seg selv. Men det er jo som å si at man går dag inn, dag ut, og håper pengene skal tikke inn på kontoen av seg selv.. skjer jo ikke det. Det er bare en ting jeg rett og slett er nødt til, møte på frykten min, få det overstått og komme hjem med god samvittighet.
Og jeg som trodde det var vi Nordlenninger som snakket rett fra levra! For ca 1 uke siden sto jeg på bussholdeplassen og ventet på bussen da jeg møtte en dame som hadde lest bloggen min. Jeg fikk en kommentar som denne “herregud du er jo kjempe søt, skjønner ikke hvorfor du fremstiller deg slik som du gjør på bloggen! og forresten, du burde kanskje begynne å være deg selv litt mer..og syns du ska slutte å være som alle andre!” – eeh unnskyld meg? dømmer du meg virkelig på grunn av bloggen? haha, tror ikke denne dama forsto selv hvorfor jeg ble fornærmet, hun minte meg litt om Vilde i skam (en som kanskje snakker litt for fort uten å tenke seg om). Men det er helt greit, jeg kan forstå hva hun mente. Jeg viser dere kun en side av meg selv; jenta med sine egne meninger, jenta som elsker å blogge, jenta som snakker om hverdagen sin og legger ut bilder som kanskje ikke ligner helt meg selv i virkeligheta. For i virkeligheta er jeg en glad, sprudlende og sosial person. Det er så mye dere ikke får se, nettopp fordi jeg ikke ønsker å dele så alt for mye av meg selv. Men at jeg burde være meg selv, og ikke som alle andre? Altså, du kan ikke fortelle meg hvordan jeg skal være, dette er meg. Jeg blogger av mine interesser, av mine gleder og av det jeg liker.
Kritikk min største svakhet. Om noen kommer å forteller meg at jeg skriver dårlig, blir jeg mer såret enn om noen kaller meg stygg. Om noen forteller meg at bloggen min er kjedelig, blir jeg tusen ganger mer lei meg enn om noen kaller meg feit. Å få direkte kommentarer på utseende gjør meg ingenting, jeg vet selv hvordan jeg ser ut og er fornøyd med det. Bloggen derimot, et et svakere punkt. Jeg vet at ordforrådet mitt suger, jeg vet at bloggen min ikke er særlig stor, jeg vet at bloggen kan være kjedelig til tider. Jeg syns bare det er så jævli å høre at det ikke er bra nok når jeg har jobbet beinhardt med det. Men på den andre siden blir jeg utrolig glad for alle kritikk kommentarene, for det er ikke vondt ment. Jeg vet det ♥ Jeg har verdens beste lesere, og jeg vet av hele mitt hjerte at ingen av dere ønsker å såre meg på noen måter. Dere vil hjelpe, dere vil bidra til å gjøre bloggen min bedre. Det er rart å sitte med så forskjellige følelser på en gang..
Jeg føler alltid på et stort press som blogger om å alltid se fresh ut, nærmere perfekt for noen. Men hva skal jeg gjøre? Jeg er syk og orker ikke fikse på meg for å leve opp til enkelte sine forventninger. Skal jeg droppe å skrive et blogg innlegg bare fordi det er blitt slik at hvis man ikke ser “bra nok” ut, så burde man heller la være? Nei, det er min blogg og ditt valg om du ønsker å klikke deg inn. Det er slik jeg ser ut. Jeg har dager hvor jeg verken sminker meg eller fikser håret, jeg har dager hvor jeg ser trøtt og jævli ut. Om jeg skal være helt ærlig med dere, så er det kanskje slik jeg ser ut til vanlig, selvom det kan virke stikk motsatt. Jeg går ofte upyntet.
Jeg er dritt lei presset, jeg er dritt lei av å alltid se bra ut, jeg er dritt lei. Der var de tankene luftet, takk.
Det er ingen hemmlighet at jeg elsker å prøve ut nye ting og utfordre meg selv og mitt liv samtidig som jeg nyter det. Når jeg poster bilder av noe jeg nylig har gjort/klart å fullføre, ramler det spørsmål om det er noe jeg ikke kan/klarer å gjøre. JA! Det er så mye jeg virkelig ikke klarer å gjøre. Jeg føler sosiale medier får alt til å virke så lett og enkelt, så sprøtt og spontant. Med dette i tankene, ønsker jeg å dele 5 ting jeg ikke takler. Det er selvfølgelig mange fler, men disse er punktene som ofte møter meg og frykten:
Jeg bader aldri i hav dersom det ikke er krystallklart. Jeg er livredd for å plutselig bli spist av hai eller andre svære skumle ting som befinner seg i havet. Det er min største frykt, jeg velger heller basseng frem for et mørkt hav hvor jeg ikke har oversikt. Jeg husker enda gangen jeg kjørte vann scooter å kom så dypt ut at jeg ikke så annet enn et svart hav rundt meg – gjett om jeg dreide rattet rundt og tok full gass mot land igjen.. haha!
Jeg kan ikke matte. Okei, jeg kan det som er mest vanlig og jeg vet hvordan en kalkulator funker, men matte er noe hjernen min ikke klarer å skjønne. Det er på nippen til at jeg tror en del av hjernen min er ødelagt, for gjett om jeg har prøvd hardt for å forstå mattematikk. På vgs dro jeg på kveldsskole i tillegg til vanlig time i håp om at matte skulle gi mening, but hell no. Jeg er glad jeg bestod, men skulle ønske karakteren ble bedre.
Jeg leser ofte fra mennesker med angst at de skulle ønske de kunne stoppe å tenke for et minutt, stoppe å bekymre seg for alt rundt. Med meg er det stikk motsatt; jeg skulle ønske at jeg av og til kunne tenkt, ønske at jeg av og til kunne bekymret meg litt. Jeg har så lett for å gi litt faen i alt, noe som heller ikke alltid er så veldig positivt. Det skulle fantes en mellom ting!
Jeg takler ikke sterk mat. Im talking about the tiniest amount of spice here. Om sterk mat treffer tungen er jeg klar for å drikke et helt glass med vann på øyeblikket, samtidig som jeg holder på å drepes. Uansett hvor mange middager jeg har prøvd å lage med litt sterkere krydder, ender jeg opp med å bare misslike det mer og mer.
Jeg kan ikke legge meg i sengen å forvente at jeg klarer å sovne iløpet av 30 minutter, søvnproblemer til det høyeste nivå. Jeg kan ligge å dra meg i sengen i flere timer før jeg faktisk klarer å sove, unntaket er hvis jeg er skikkelig sliten før sengetid (noe som er veldig skjeldent). Kroppen har alt for mye energi..
Jeg ville elsket å høre om det er noe du ikke kan, og også noe du er god på?
Jeg kom over et blogg innlegg igår som fikk meg til å gape, kanskje var det meningen – ikke vet jeg. Blogginnlegget var skrevet av en “10 år” gammel jente hvor hun forteller at hun ønsker å bli like pen som topp bloggerne, og hennes vei til målet var operasjoner. Følgende skriver hun at hun gleder seg svært mye til dette og legger til et spørsmål; Hvorfor kan ikke jeg ta operasjoner siden alle andre gjør det? Med dette fulgte det med en video hvor vi blant annet får se enkelte bloggere som har tatt plastisk kirurgi (for meg ser det ut til at de henger ut enkelt personer). (Innlegg/stunt skrevet av bloggbarna).
La meg ta et pust i bakken å riste på hodet før jeg skriver videre.
Mine meninger om dette handler på to forskjellige synsvinkler. Jeg kan se det gode i blogg innlegget, men det vipper desverre mer på kanten hos meg. Dette var drøyt og det provoserte meg fryktelig mye. Jeg syns det er et bra stunt på grunn av det viktige emne; kroppspress og påvirkning. Verden bør faktisk ta seg et skritt tilbake å se – helt riktig bloggbarna. Men syns ikke dere det er litt bak mål å legge skylden på bloggere? Jeg mener da det er foreldre sitt ansvar at barna vokser opp med gode verdier. Det blir feil å legge hele skylden på oss bloggere, skjønnhetspresset har vært i verden lenge før toppbloggerne (inkludert meg selv) ble født. Innlegget deres hadde ikke provosert meg dersom dere hadde droppet å henge ut enkelte personer.
Jeg skal ikke nekte for at vi bloggere ikke har en enorm påvirkningskraft hos unge, men om de som velger plastisk kirurgi føler seg vel med det – ja, så må de få gjøre det. Dette angår verken deg eller meg på noen måter, og vi har ingenting med det å gjøre. Håper dere kan lage et bedre stunt neste gang uten å måtte peke finger / legge skylda på andre. Som jeg nevnte ovenfor, det er foreldres ansvar.
Som blogger får jeg ofte høre hvor fint det er å komme til bloggen min å lese om ting som setter et smil om munnen deres. Jeg får også høre mye hjerteskjærende ting: som for eksempel mobbing på skolen. Det er fint å høre at bloggen min hjelper dere gjennom hverdagen, men mobbing er ikke greit. Jeg tar opp temaet fordi det er en viktig sak, ikke minst er det like viktig at “mobbe offerene” også klarer å holde tankene på riktig plass. Jeg vil ikke være hard mot dere som har blitt mobbet på noen sett, men ikke la mobberne vinne over deg. Vet du egentlig hvorfor mobberne mobber deg? De vil ikke se deg gjøre ting bra. De vil ikke se deg fullføre ting, de vil ikke se deg lykkelig. Du når målet ditt, du fullfører. Mobberne sitter å ser på deg, de fokuserer så mye på livet ditt at selv klarer de ikke fullføre sin egen drøm. Alt handler om sjalusi og misunnelse.
Hvorfor er de så mye bedre enn deg, de som mobber? Du er klar over hvor langt de allerede har synket ned på grunn av mobbingen? De gir et tegn på at de selv ikke har det bra, og er nødt for å overbevise alle andre om at de er bra nok. Det er i hvertfall hva jeg har erfart. Tenk at de gidder å bruke tiden sin på en de hater, tenk hvor mye energi vi tar fra dem ved å bare poste et bilde på instagram, tenk hvor mye sinne vi får ut fra dem ved å vise hvor lykkelig vi er? Helt ærlig, tror du virkelig de hater deg? Tror du virkelig de syns du stygg? Hvis de hadde ment det, tror jeg ikke de hadde hatt noen formeninger om deg. Jeg tviler også på at de hadde orket å stalket deg som noen gærninger dersom de hadde ment det de hadde sagt. Du er bra nokk du, mer enn bra nokk.
Ikke bare er det sommer snart, men føler også det er starten på noe nytt og spennende. Når vi snakker om nytt og spennende, så har jeg ting på listen jeg ønsker å lære meg. Det kommer til å bli en utfordring, men jeg vil holde dere oppdaterte på hvordan øvingen går etter dette innlegget.
Mamma har den siste tiden begynt å strikke og hun gjør en helt fantastisk jobb, hun strikket meg en ullgenser for litt siden og jeg elsker den. Så freshe fine farger, akkurat slik jeg liker det. Hun gav meg virkelig inspirasjon! Jeg har lenge letet etter en type genser som jeg har hatt i drømmene mine, men ikke klart å finne noe liknende i butikk. Hadde vært veldig morsomt å få strikket min egen genser nøyaktig slik jeg ønsker den.
COOKING
Jeg vil begynne å si, ja, jeg vet hvordan man lager enkle retter. Bloggen min består en god del av sunne, smakfulle og enkle oppskrifter. Mitt ønske er å gå litt mer inn i oppskrifter og lage større retter som er litt mer komplisert. Etter å ha lest utallige mange kokebøker har jeg blitt motivert. Fremover skal dere få se masse gode oppskrifter!
PHOTOGRAPHY
Fremover har jeg bestemt meg for å bli mer kreativ når det gjelder fotografi. Mine bilder er veldig enkle og rene, noe som er pent. Men jeg ser at det kan bli litt kjedelig i lengden, jeg er nødt for å bli flinkere med detaljer i bildene mine! Nylig har jeg oppgradert kameraet og objektivet mitt, så jeg burde få det til.
Jeg liker å være alene mye av tiden og foretrekker heller en filmkveld enn å ta en tur på byen. Eller nei, jeg vil faktisk ikke si det. Haha! Det jeg prøver å si, jeg trives veldig godt i mitt eget selskap, selvom det kan virke det motsatte. Jeg er en veldig sosial person som ellers kommer veldig godt overens med alle jeg møter (nesten alle), og er ofte sammen med en eller annen person. Det er fort å glemme hvordan det er og faktisk være litt alene. Jeg elsker å feste sammen med gode venner, jeg elsker å dra på middags date med bestevenninnene, og jeg elsker å være samboer med verdens beste kjæreste. Men noen ganger skulle jeg ønske at jeg var flinkere å koble litt ut, koble ut fra verden. Bare være meg.
Hvordan skal jeg forklare en situasjon jeg selv ikke skjønner? Jeg trives ufattelig mye med alle jeg har rundt meg, men fremdeles har jeg et lite ønske om å bli flinkere på å koble litt ut? Det er merkelig. Akkurat nå har jeg bare lyst å sette meg på en båt, se ut over havet, ta spa, et glass vin og nyte utsiktet. Helt seriøst, eller bare sette meg spontant på en fly tur og ta meg inn på hotell. Jeg vil hoppe i fallskjerm! Klarer dere se poenget mitt? Det føles ut som at tiden har blitt stoppet opp, alle drømmene mine bare er der, men blir ikke fullført fordi jeg ikke klarer å koble ut fra den hektiske hverdagen min (som egentlig ikke er så hektisk, det er bare meg som lager flere avtaler enn hva tidsplanen egentlig rekker).
Jeg hadde planlagt å dra på fest med noen venner i Gol, Buskerud. Vi skulle på fors, videre på Pers, og nach i Hemsedal. Jeg startet som vanlig fredagen min med å dra på butikken for å handle nye blomster, litt snacks og drikke til kvelden. Helt til jeg kjente at magen startet å knipe seg, det var overlevende smerter. Jeg klarte å overskje dem, i hvertfall noen timer. Mensensmerter tenkte jeg. Litt rart, for det er noe jeg aldri pleier å få. Senere ut på dagen, lå jeg strakt i sengen. Klarte ikke røre en muskel, smertene tok over. Mamma spurte meg i ny og ned hvordan smertene var på en skala fra 1-10. Jeg svarte 4. Det er vanskelig å skjønne hvor vondt man faktisk har det, når man først sitter i en alvorlig situasjon. Jeg ville ikke at ambulansen skulle bruke tid på meg, for alt jeg viste, kunne det vært mensensmerter. Hva med de som trenger sykebilen mer enn meg?
Jeg er en person som skjeldent gråter eller klager, så til tider kan det være vanskelig å lese meg som person. Men mamma skjønte raskt at det var noe som ikke stemte, takk gud for det. Hadde det ikke vært for min kjære mamma, er det ikke sikkert jeg hadde sotte her i dag. På en vondhetsskala på “4”, kom ambulansen til slutt å hentet meg. Mens jeg lå i ambulansen ble jeg borte, smertene tok meg helt vekk. Jeg husker ikke annet enn at jeg plutselig lå på sykehuset i Ullevåll med 7 spesialister rundt meg. Jeg husker sengen som trallet fort over gangene, leger sprang rundt meg, sprøyter og kabler rundt hele kroppen. I neste øyeblikk, våkner jeg med slange i nesen. Formen var forferdelig dårlig, men smerten i seg selv var borte. Jeg merket selvfølgelig at det var noe som ikke stemte, jeg følte meg fyllesyk. Av en eller annen grunn, trodde jeg i et øyeblikk at festen i Gol hadde tatt av. Ble pokkern meg så redd! Fylleangst på sekundet, haha! Nei, morfin dere. Jeg var helt i drømmeland, selv skjønte jeg ikke at jeg hadde nylig våknet fra narkosen. Når bedøvelsen startet å gå vekk, våknet jeg på ordentlig. Et smertehelvette som ikke kunne måles med en skala på 4. Nå var den deffinitift 10! Jeg prøvde å reise meg opp fra sengen, som funket dårlig. Jeg kunne ikke røre på meg.
Der satt jeg plutselig, bandasje snurret rundt hele magen og trengte hjelp til vær minste ting. Oppholdet på sykehuset varte i over 1 månede, jeg spydde flere ganger dagen, måtte få mat gjennom et rør ned fra halsen, brukte gåstol + sykepleier for å kunne gå. Tiden har aldri gått så sakte, noen ganger føltes det ut som at klokken stoppet. Det er sykt hvor skjørt livet er, hvordan ting plutselig kan snu om. I skrivende stund sitter jeg med arr på magen, og kunne ikke brydd meg mindre. Jeg lever og er mer enn takknemlig. Jeg sitter kun igjen med verdens fineste arr, som alltid vil minne meg på hvor heldig jeg faktisk er.
Jeg begynner å frykte for at kroppspresset har blitt helt sinnsykt, kanskje henger jeg litt etter. Men når det kommer inn spørsmål som: “har du operert kinnbenene dine eller er du bare sykt heldig?”, så blir jeg nervøs. Aldri i hele mitt liv har jeg gått i byen å tenkt på hvordan kinnbenene til andre er! Dere må slutte med det, vær så snill. Kjenner blogging ikke er så gøy lenger, de siste kommentarene som har tikket inn har vært spørsmål angående puppene mine, kinnben, lepper og resten som har med plastisk kirurgi å gjøre. Det er nesten så jeg innbiller meg selv å ha operert kinnbenene høyere opp. Går det egentlig ant å operere kinnbenene?
Jeg har fått høre utallige mange ganger at jeg er heldig som har markerte kinnben som ligger høyt på ansiktet. Det er en ting jeg aldri har tenkt over før, men har lagt merke til i det siste. Vet ikke om det er kinnbenene, highlighteren eller ansiktsformen som får det til å virke slik, men nei, jeg har ikke tatt noen operasjoner i ansiktet. Hvor mange ganger må jeg skrive innlegg om det? Jeg tror dette blir den siste. Når jeg tenker meg om, så skrev jeg et veldig personlig innlegg for noen år tilbake. Innlegget handlet nemlig om operasjoner jeg har gått gjennom. Kan det være derfor dere spør så ofte om det?
