Gjennom hele oppveksten min har jeg vært omringet av positive, glade og snille mennesker. Selv vil jeg påstå at jeg er en av dem. Jeg ser alltid løsninger, selvom det kan virke umulig. Jeg ser alltid frem til å oppnå noe, selvom det tar tid. Jeg ser alltid det gode i mennesker, selvom mange ser det stikk motsatte. Bloggen min er litt overfladisk, kan virke perfekt og alltid smilende og glad. Men det er fordi jeg ønsker at dere lesere skal føle at dette er et fint og avslappende sted å komme til, jeg tror alle trenger det og har godt av det – på den måten at noen kanskje blir inspirert, motivert eller rett og slett får et smil om munnen.
En av de mest stilte spørsmålene når det kommer til bloggen blant venner, sponsorer og møter; hvordan takler du hatet? Det er ganske trist å si det, men etter mange år med dritt kommentarer rettet mot meg, har jeg blitt vant til det. Jeg tror ikke det finnes en eneste kommentar som kan påvirke meg lenger. Selvfølgelig, hvis jeg har hatt en kjempe dårlig dag og ser en kommentar som virkelig treffer meg, kan det såre. Men det er heldigvis sjeldent, det er sjeldent jeg har så dårlige dager med meg. Etter mange år som blogger har jeg lært meg hvordan negative kommentarer skal høres og leses. Jeg leser kommentaren, tenker over det og slipper det. Tro meg når jeg sier det, det er tungt. Det er tungt å lære seg det. Folk glemmer at vi reagerer forskjellig på hat kommentarer, dere må huske på at selvom dere vet mye om meg, favoritt youtuberen din eller en annen blogger; så er det så veldig mye annet dere ikke vet. Du vet ikke om fortiden demmes eller andre ting de kanskje har problemer med i hverdagen sin. Alt kommer ikke ut på internett som mange tror.
Jeg er klar over at som blogger legger man livet sitt ut på nett, men det er ikke slik at automatisk når man blir blogger så er det greit å spre hat, bli forfulgt eller bli mobbet. Det er ingen regel som sier at det er ok, verken på skolen eller over nettet! Uansett hvor mange følgere en har på bloggen sin, eller hvor mange venner en har, er vi fremdeles mennesker alle sammen. Uansett hvilken person du skulle se; en blogger, en som går ute på gaten, en som jobber som modell – de alle har en eller annen ting i livet som plager de. Som sagt, gjennom blogg/youtube er det mye som ikke blir sagt, fordi det er privat. Det er noe mange glemmer, veldig mange faktisk. Du er nødt for å behandle hver eneste sjel med respekt, ikke minst, behandle mennesker som mennesker. Det irriterer meg hvordan andre kan tenke at det er okei å være slem fordi noen velger å dele livet sitt på nett. Hvis noen spør etter kritikk, svar på en fin måte, du trenger ikke alltid være spydig. Hvis en ikke skulle spørre etter kritikk, respekter det!
Det er trist å se så mange mennesker føler seg bedre av å skrive hat, at det virkelig får dem til å føle seg bra av det. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe som virkelig fikk dem til å bli glad istedenfor, for disse menneskene er ikke lykkelig overhodet. Det er noe du må huske på, du som ofte får hat rettet mot deg. Vi må også huske på at de er mennesker de også. Det er kanskje ikke den riktige veien å gå, det å skrive hat kommentarer, men for de som sitter å skriver ekle kommentarer – føler dette er den beste måten å få seg selv bedre på.
Det er så forferdelig å se at triste mennesker, skal gjøre andre mennesker som ikke har vært trist, bli trist. Vær så snill å ikke bruk energi på noen som sprer negativitet på deg, når de ikke engang kjenner deg. Det er ikke verdt det! Jeg har tusenvis av venner som har blitt mobbet både på skolen og over nett, men de fortsetter. De fortsetter med blogging, de fortsetter med skolen, de fortsetter med jobb. Skjønner dere hva jeg skal frem til? Ikke stopp å gjør noe du elsker, bare på grunn av enkelte mennesker som sprer hat. Husk på alle de rundt som bruker tiden sin på deg, bloggen din, youtube kanalen din eller hva annet det skulle være. De elsker deg, de støtter deg, de er grunnen til at du kan leve av det du virkelig elsker. Bruk tiden din på de menneskene som betyr noe for deg.
Skulle ønske jeg leste mine egne ord for 3 år siden..
