SVARER PÅ DET MEST STILTE SPØRSMÅLET FRA VENNER
_________
Hver gang jeg svarer på spørsmålet om giftemål, sitter venninnene mine å gaper. For nei, vi kommer aldri til å gifte oss. Man skal vell aldri si aldri, for kanskje det skjer i en alder av 40 +..men enn så lenge ser det mørkt ut. Det har ingenting med forholdet vårt å gjøre, for vi syns det er en fin ting! Selvfølgelig er det dager hvor jeg sitter å drømmer om utdrikningslag, gå til innkjøp av brudekjole, lage bryllupsinvitasjoner, planleggingen..dere vet, alt det der. Jeg har faktisk nevnt det før, at jeg vil gifte meg. Og at jeg hadde sagt ja, hvis han frir. For det hadde jeg, herregud! Men om vi hadde gått videre derifra, det er en annen ting. Er det mange her inne som fremdeles er forlovet etter mange år? Det hadde vært så oss! Syns det er søtt å være forlovet jeg..kunne godt vært det.
Forholdet vårt er helt perfekt, og vi ser frem til livet som er foran oss. Så ikke missforstå det! Men jeg tror vi begge er enig om en ting, vi føler oss ikke komfortabel med bryllupsdansen foran alle sammen. Ikke bare dansen i seg selv, for den kan vi jo droppe. Men talene man er nødt for å holde, altså jeg klarer ikke!!! Haha, det stresser meg. Får sammenbrudd av å bare tenke tanken etter “nå kan du kysse bruden”, og man skal gå ut av kriken med tusen øyne stirrende mot oss. Vi kan ikke droppe å gjøre alt heller, hva slags bryllup er det liksom?
Vi har jo hatt litt i tankene å reise til utlandet, stå på en strand med kun de nærmeste rundt. Tror det hadde føltes mindre kleint! Men det er ikke en sparing vi kommer til å prioritere. Så om dere ikke viste dette fra før, så vet dere det nå: jeg er døds rar når det kommer til slike ting! Det er ikke ofte jeg bruker ordet kleint, men dette hadde vært kleint. Å gifte seg bør jo være en fin ting, ikke noe man går å gruer seg skikkelig til. Tenker at bryllup ikke er for alle.. Men for alt vi vet; man forandrer seg med tiden, man vokser, man endrer meninger og tankesett – plutselig har alt snudd om. Igjen, så ingen misforstår og oppfatter noe feil: å gifte seg, er noe av det fineste man kan gjøre sammen som par. Hadde jeg klart å styre unna følelsene, så hadde vi nok giftet oss, vi også. Men jeg syns ikke det er riktig å skulle presse seg selv gjennom noe, når man egentlig føler seg veldig ukomfortabel med det.
Finnes det flere som meg når det kommer til dette?
Føler meg veeeeldig alene om det.
