3 JANUAR KL 23 – 08:

Jeg hadde fått en skikkelig influensa, med både feber og kraftig forkjølelse. Husker denne natta som om det var i går, for den var lang. På et eller annet tidspunkt, begynte jeg å få smerter i ryggen også. Uten aning på at dette kunne være tegn på fødsel, stod jeg som et spørsmålstegn og spurte meg selv “skal jeg virkelig begynne å plages med ryggen i en alder av 25? Vi må kjøpe ny seng!” – for ingen hadde fortalt meg at modningsrier/rier kunne kjennes bak i ryggen. Jeg trodde alt skulle starte i magen, haha! Så der gikk jeg, frem og tilbake, lente meg til både bord, stoler og krakker i leiligheten for å se om smertene ble bedre.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det slo meg selvfølgelig etterhvert, når jeg begynte å telle mellomrom på riene og hvor lenge de varte – at dette kanskje kunne være et lite tegn. Men de aller fleste fortalte meg; “Hvis du er usikker på om du har rier, så har du ikke det”. Vell..hvor smertefullt skal det være? Andre har forberedt meg på at det vil være et smerte helvette uten like, og at det føles ut som at man skal død. Det var til og med en som sa til meg “du burde være glad du ikke vet hva du går til”. Så jeg hadde jo ingen aning! Jeg så for meg at tårene skulle sprute før fødselen var i gang.

4. JANUAR KL 16:00 – 00:

På et eller annet tidspunkt fikk jeg en magefølelse på å ringe legen, ikke fordi jeg mistenkte at fødselen var i gang – men jeg var derimot mer bekymret for lille baby i magen. Jeg fikk kommet inn på legevakta, hvor vi tok målinger og hele pakka! Babyen hadde det fint, men de ønsket å ha meg under oppsyn i et døgn. Et døgn ble det ikke, på natten ble jeg sendt med ambulanse til sykehuset.

5-9. JANUAR

Dagene på sykehuset ble ekstremt lange. Den første dagen her, var faktisk grei. Feberen og forkjølelsen var det som plagde meg mest, og som jeg ble behandlet for. Husker en av sykepleierne sa at jeg muligens fikk dratt hjem om noen dager, siden feberen begynte å gi seg. Men neida!! Ryggsmertene bestemte seg for å ta seg kraftig opp. Det var ikke døds vondt, men det var nok vondt til at jeg måtte ha noe å støtte meg til når takene kom. Disse ryggsmertene var altså modningsrier (tror jeg), om de ikke var gått over til å bli rier. Jeg har ikke peiling, vondt var det uansett.

Jeg gikk i 3 døgn med modningsrier/rier, før jeg fikk satt i gang fødselen. Baby hadde det fint hele veien, men vi valgte å sette den i gang så ikke jeg skulle bli totalt utmattet. De mente det var bedre å sette den i gang nå, mens jeg enda hadde energi. Enn å vente et par ekstra døgn, for da hadde jeg vært sliten!

10. Januar

Etter å ha fått en tablett som skal hjelpe til med å få hyppigere rier, så gikk det ganske raskt. Det tok ikke mer enn et par timer, og fødselen var endelig i gang! Personlig syns jeg riene var det vondeste av alt. Da jeg var 3 cm, fikk jeg kommet meg inn på føde rommet, hvor jeg fikk lystgass (her tok det heller ikke lang tid før vannet gikk). Det var som å komme til himmelen, lystgass hjalp meg skikkelig. Selvfølgelig tok den ikke bort alt, men den tok vekk de verste smertene! Klarte meg fint med kun lystgass frem til 6-8cm åpning, før jeg ble tilbudt epidural.

På dette tidspunktet, da epiduralen ble satt inn, kjente jeg plutselig ingenting annet enn et fryktelig nedpress. Husker ikke nøyaktig timer, men tror det tok meg 5 timer fra da jeg fikk lystgass – til babyen var ute. Det høres sykt mye ut, men jeg syns faktisk tiden gikk overraskende fort. Jeg hadde sett for meg en fødsel på 16-18 timer.. haha! Så når jeg fikk beskjed om å presse, spurte jeg jordmor “hæ? nå allerede?” – hahah.

Hadde et par press, før hun kom ♥ Jeg står fremdeles på at det riene er verre enn å presse ut baby. Men jeg syns absolutt ingen skal grue seg, jeg gjør det gjerne om igjen. Jeg gleder meg til neste fødsel!! Og om noen skulle ønske tips, så er det å bruke pusten godt. Ikke få panikk og hyperventiler, det gjør alt vondt verre. Pust, pust, pust og pust. Tro meg, det hjelper så vanvittig mye.