Jeg har fremdeles ikke begynt på en utdanning

Jeg hater når folk (som vell vet om situasjonen min), gnager og spør om utdanningen hele tiden. Midt i eksamens perioden på vgs ble jeg syk (måtte opereres på sykehuset), så det endte opp med 3(!!) stryk karakterer. Jeg fikk en frist på meg til å ta opp fagene, dagen etter operasjon. Nei takk! Der lå jeg med slange gjennom nesen, oppkast i ett og hele pakka, og de vil ha meg til å ta eksamen. Haha! Nå legger jeg ikke skylden på det overhodet. For jeg har faktisk prøvd å ta opp fag, men snittet rekker ikke til. Skikkelig surt, og jeg holder på å jobbe med det. Men at folk maser rundt det, gjør meg bare skikkelig stresset og frustrert. (Takk til de nærmeste som har vært skikkelige støttespillere, i love you).

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Lappen har jeg heller ikke

Dette suger skikkelig, og jeg syns det er litt pinlig! Jeg har liksom aldri følt på behovet, og det har kanskje vært den største anledningen til hvorfor jeg aldri har orket å ta den. Men det er også som mamma sier, jeg har en skrekk for å stryke på teorien. Jeg har rett og slett ikke turt! Jeg er bare nødt for å prøve, feiler man så feiler man. Skjønner ikke selv hvorfor jeg syns det er så skrekk og gru, og stryke. Er ikke det veldig vanlig uansett? Nå har jeg endelig begynt å lese til teorien, så hvis noen har gode tips er det bare å komme med de!

Jeg er skikkelig langsint

Når noen først har irritert meg/gjort meg sint, så er det ikke lett å snu om på humøret mitt. Det er ingen god egenskap, og det er jeg klar over. Venninnene mine pleier si at det er helt grusomt, haha. Nå ler jeg, men det er innerst inne veldig irriterende. Det nytter liksom ikke si unnskyld etter å ha gjort meg sur, tror ikke det nytter å si unnskyld til noen langsinte! Vi trenger tid, og vi trenger helst noe som får oss til å glemme hele situasjonen – før vi kan ta til takke for unnskyldningen din.

Å vokse opp uten en pappa

Det har ikke alltid vært like lett skal jeg si dere. Jeg hater når folk kommenterer på bloggen min, eller skriver direkte til meg “livet ditt er så perfekt, du har liksom alt”. Jeg håper ikke du skrev det du nettopp skrev, pleier jeg å tenke. Hvordan kan man si sånt til et menneske? Greit nok, jeg hadde ikke brydd meg så mye hadde det vært blogg lesere, for de vet mest sannsynligvis ikke halvparten om meg. Men når de som vet om livet mitt, skriver slikt..da kjenner jeg det koke. I ungdomstiden var det spesielt tøft, husker jeg. Nå som jeg har blitt litt eldre, går det greit. Men jeg kjenner fremdeles tankene komme i de situasjonene som julaften, bursdager..ikke minst de store anledningene som; den dagen jeg kanskje gifter meg, den dagen jeg kjøper hus, den dagen jeg får barn..

_____________

..Men til tross for alt dette, vil jeg påpeke at jeg personlig elsker livet mitt slik det er. Selvfølgelig hadde jeg vært i lykkerus om lappen hadde vært i boks, eller at jeg plutselig hadde fått en utdanning. Men slik er det ikke! Livet er ikke en dans på roser, og man kan ikke forvente å få alt gratis. Det er både utfordrende og tøft til tider. Men ta den jævla utfordringen på strak arm og se det positive: sykt hvor mye jeg har å se frem til. Sykepleier er jeg om noen år, og lappen har jeg før vinteren (om ikke til vinteren). Har dere noen ting i livet som ikke er helt perfekt? Let me know!