Uke 4

HERREGUD, testen er positiv!! Jeg ringte fastlegen min ganske så raskt etterpå, og fikk time. Takk gud, for denne frøkna var ganske stresset og fra seg. Jeg viste ikke hvem jeg skulle kontakte og hva jeg skulle gjøre. Tusen spørsmål og tanker på en og samme tid. Jeg kom meg til legen, og fikk videre veiledning derifra. Jeg hadde faktisk verdens beste fastlege, helt sjukt trist at han har sluttet.. veldig tøft for meg, midt under dette å måtte bytte lege. Men men! Jeg har ikke hatt noen graviditetssymptomer så langt, og det burde nytes så lenge som mulig!

Uke 5

Jeg har bestemt meg for å reise hjem, 5 timers kjøretur for å fortelle mamma og lillesøster. Det er selvfølgelig veldig tidlig i et svangerskap og skulle dele en slik nyhet, men vi har et veldig nært forhold. Jeg ønsker å ha de med meg gjennom hele reisen, om det blir på godt eller vondt. Husker symptomene startet svakt allerede i denne uken! Magen var oppblåst, og ble små kvalm av ingenting. Middagslukt var den verste, stakkars kjæresten som måtte lage middag for to i nesten 12 uker alene.. haha! Ellers kjente jeg at jobbdagene begynte å bli tunge, jeg var helt utmattet etter en 8 timers arbeidsdag. Husker tankene om hvordan ting ville bli fremover slo meg hardt. Viste ikke helt hva jeg kunne forvente meg og hvordan kroppen vil reagere på alt fremover. Gru gledet meg veldig!

Uke 6

Okei, jeg har fått pustet ut og endelig ringt legen igjen. Kjenner jeg trenger en ordentlig bekreftelse på hva som nylig har skjedd, er det virkelig sant? Det rare denne uken, var at alle symptomene plutselig hadde forsvunnet. Kjente for første gang, frykten på en missed abortion. Jeg gjorde det verste noen sinne, søkte på google! Søkte opp hvorfor symptomene bare forsvant ut av det blå, for på dette tidspunktet, hadde jeg ingen å spørre. For det var jo ingen som viste at jeg var gravid.. Heldigvis har jeg en flott lege, som tok meg umiddelbart inn på undersøkelse. I denne uken fikk jeg min første ultralyd også. Det var for tidlig å si noe om hvor vidt det lille frøet var friskt, men vi kunne se et lite blinkende hjertet på skjermen. Lettelse!! Og ja, jeg fikk beskjed om at istedenfor å bekymre meg for symptomene, burde jeg heller sette pris på de gode dagene.

Uke 7 

Shit, nå får man virkelig kjenne på det å være gravid. Jeg lå strakt ut på sofaen dag inn og dag ut. Jeg var så kvalm! Det verste jeg vet er å spy, livredd for det. Enn så lenge holder jeg smilet oppe. Ingen oppkast! Hele denne uken, og frem til uke 12 var ganske tøffe. Men det er absolutt ikke noe å klage på, jeg vil nesten putte meg inn som en av de “heldige”.. Så til tross for at jeg lå strakt ut og sov dagene vekk, så smilte jeg stort for at jeg var i såppas god form, om man skal sammenlikne med mange andre.

Uke 12

3 måneder allerede..tiden flyr! Først nå har kvalmen begynt å gi seg. Nå føles jeg i hvert fall levende, helt fra uke 7, og frem til uke 12, har jeg ikke gjort annet enn å være dårlig. Jeg dro faktisk hjem til mamma i et par uker! Godt å komme hjem å tenke på andre ting, der har vi jo hund i tillegg. Det fikk meg i hvert fall på helt andre tanker <3 Det har ikke blitt mye trening, eller mye venninne tid de seneste ukene – og det beklager jeg så mye for! Bestevenninnen min som spurte om jeg ville være med ut å drinke, andre bestien min som lurte på om jeg ville bli med å jogge, og tredje bestien som skulle ha bursdagsfest å jeg dro hjem dødstidlig..her er forklaringen!

Uke 13

Kvalmen har sin plass fremdeles, langt i fra like ille som det den har vært. Nå er det mer at den kommer hvis jeg blir stresset, eller hvis det blir veldig varmt i rommet jeg er på. Jeg blir svimmel av ingenting, og ryggen har begynt å verke. Men det er absolutt ikke noe jeg griner over, jeg har egentlig sett den komme. Så jeg er klar! Bring it ooon!! 

Uke 14

I dag var jeg og mamma på ultralyd sammen. Jeg ønsker dessverre ikke gå så veldig mye inn på det, men jeg vil få en tettere oppfølgning enn vanlig. Det føles trygt at de følger meg nøye opp og passer på at alt går som normalt. Det var uansett veldig koselig å ha mamma med, skikkelig betryggende. Vi fikk se lille baby sprelle rundt (skikkelig aktiv), hjertet mitt smelter. Det er så uvirkelig og rart. Man tørr liksom ikke glede seg helt enda, men man gjør jo det, innerst inne. Jeg tror det er viktig at man er klar over det som kan skje, men samtidig skal man ikke bare gå å bekymre seg..