Svar til Anonym

Hei kjære, snille og gode Benedikte. Jeg har lest bloggen din lenge, og fått med meg at du mistet pappaen din på grunn av kreft. Mammaen min forsvant for noen måneder siden bare, og jeg savner henne så inderlig mye. Det føles som om tiden aldri går fremover, akkurat som om den har stoppet opp. Jeg gråter vær eneste dag, og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg til tider. Hvordan kom du deg over det? Når innså du at du aldri kom til å se han igjen? Når gikk alt opp for deg? Jeg har så mange spørsmål..

_________________

 

Hei ♥ Nå kjente jeg det stakk ordentlig i hjertet. Kondolerer så masse kjære deg.. sender varme tanker og klemmer til deg og familien. Å miste noen som står så nær, er helt forferdelig. Plutselig står man i et tom rom, og føler man ikke får puste. Jeg kjenner til følelsen så alt for godt, og husker det som om det skjedde i går. Da jeg mistet min fantastiske pappa, stengte jeg meg inne på rommet mitt og gråt hver dag, hver kveld og hver morgen. Det gjor så ufattelig vondt. Det var en smerte jeg ikke ante fantes. Det er lov å sørge, det er lov å være lei seg. Ta den tiden du trenger. Det som er viktig, er at du ikke står alene i perioden du er i nå. En annen viktig tanke, husk at du alltid har mennesker rundt deg som bryr seg. Jeg håper noen av mine svar kan hjelpe deg litt på veien, omså bare litt.. Det vil kanskje ikke føles som noen fornuftige ord jeg kommer med, men jeg skal være ærlig og jeg skal fortelle deg akkurat slik som det var. 

Når innså jeg hva som hadde skjedd? Det gikk i to faser om jeg kan si det slik. I begravelsen sang gudfaren min pappas favoritt låt “her kommer vinteren” som jeg og pappa alltid sang sammen (sangen beskriver pappa så utrolig godt). Her var kanskje første steg hvor tårene rant som aldri før. Jeg startet med å skjønne at pappa faktisk lå i kisten, og dette var gudfar sin måte å si farvel på. Han var utrolig flink, og jeg kunne ikke vært mer takknemlig for det han gjor. Jeg føler det knyttet et sterkere bånd mellom meg og gudfaren min. Jeg så de tårevåte øynene til gudfar mens han sang, jeg så han hadde det tøft han også. Jeg syns det var et modig steg, jeg syns det var sterkt. Noe av det mest fineste! Jeg vet pappa ville blitt utrolig takknemlig for sangen.. Tusen takk for det du gjor, Gudfar. Jeg vet ikke om jeg har sagt det før – men det betydde veldig mye for meg. Jeg klarte ikke vise det der og da, men jeg har tenkt mye på det. Tusen tusen takk! 

Den andre fasen: Når kisten ble sunket ned å familien kastet blomster over kisten hans. Jeg knakk sammen, og klarte ikke hive en eneste blomst. Jeg ba til gud om at han skulle våkne på et eller annet mirakelsettvis.. Huff, nå kom det tårer fram her. Sårt tema å snakke om. Enda mer følsom blir jeg når jeg vet hvordan du har det nå, og hvilke følelser du sitter med. Men det var i hvertfall på dette tidspunktet jeg virkelig forstod alt. Nå fikk jeg aldri se pappa mer, høre han mer eller klemme han mer. 

Hvordan kom du deg over det? Jeg har kommet meg ut av gråtingen vær dag. Jeg satt meg et tidspunkt hvor jeg skulle stoppe å sørge. Dette er såklart fra person til person, men om jeg ikke hadde gjort det, hadde jeg aldri kommet meg ut av det. Etter noen måneder startet jeg sakte men sikkert å gå på skolen som normalt, være med venner og trene. Rett og slett for å få tankene litt unna, selvom det var tøft. Men jeg har ikke kommet meg over det som har skjedd. Det er noe som alltid vil gjøre vondt å tenke på, det er noe jeg alltid kommer til å gråte over i ny og ned. Om jeg oppnår noe bra, eller gjør noe jeg er fornøyd med, kan dagen min bli ødelagt fordi jeg ikke får fortalt det til pappa. Hvor mye pappa ikke får se, gjør selvfølgelig vondt, for jeg vet hvor stolt han ville blitt.

_________________

 Jeg klarer ikke skrive mer, tårene vil ikke stoppe å renne.. Jeg håper du fikk noe ut av det jeg skrev. Ta vare på alle de fine minnene dere har sammen. Ta godt vare på dem ♥ 

 

13 kommentarer
    1. Fint skrevet. Kondolerer så mye <3 Er utrolig takknemlig for at jeg ikke har mistet noen som står meg nær på den måten! Dette var en fin påminnelse om at jeg bør sette mer pris på de som står meg nært, for det hadde vært helt forferdelig om de ikke var her mer. Håper det går bra med deg 🙂

    2. Utrolig fint skrevet. Er helt utenkelig. Mistet morfaren min av kreft, og 6 måneder etter mistet jeg mormor. Alt dette for ca et år siden. Det var vondt, og jeg har lenge prøvd å lage innlegg om det, prøvd å fortelle alt til noen, men det har liksom ikke gått. Ikke etter et år en gang, snart to…

    3. Monia Bjørneraas: tusentakk <3 kreft er virkelig en vond ting.. skjønner deg utrolig godt. syns selv det er vanskelig å snakke om. Men det hjelper mye på å få luftet tankene ut. Kondolerer så masse <3 klem til deg!!

    4. Ååh, min kjære gode Benedikte! Rant en tåre eller to når æ leste det her.. Hver gang æ hører “her kommer vinteren” så tenker æ, eller sier til dem æ e med “den her minner mæ sånn om pappaen til Benedikte!”. Og ikke visste æ at den ble sunget i begravelsen. Husker bare æ brukte å være på besøk hos dokker og han satt med gitaren å sang! Klem til dæ ❤❤

    5. Maiken: æ har ikke ord.. du e så herlig! æ e så heldig som har dæ som venninne, du e best ? hiihi, ja!! han sang nok den sangen når du va på besøk 😀 han sang den hele tia! Loveyou bestiee ?

    6. Din far var en fantastisk persjon, og en svært god venn for veldig mange. Han følger nok med deg Benedikte og er stolt av alt du oppnår og er fornøyd med. Alle hans venner er dine følgere, og vi føler alle en tilknytning til deg og dine. -og vi er veldig stolte og glad for å ha deg som venn.
      Stoooor klem fra gudfar.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg