Det går fint med meg, takk for at dere bryr dere. Jeg setter pris på det, virkelig. Noen ganger, kanskje på spesielle datoer blir tiden min ekstra tøff. Selvom det har gått 4 år siden, føles det som igår. Det sitter fremdeles en klump i magen, og det går ikke en dag hvor jeg ikke stiller spørsmålet: hvordan hadde livet mitt vært om jeg hadde hatt en pappa fremdeles? 

Jeg har sett det værste jeg noen gang kunne tenke meg, jeg har sett min egen pappa forsvinne fra meg. Først vil jeg starte med å fortelle dere at pappa ikke var noen gal far, han var verdens herligste menneske. For 10 år siden var alt normalt, eller nesten. Det som var anderledes var sykehus-besøkene, han måtte på cellegiftskur. Det var ikke noen ekkel opplevelse for meg å være med han dit. Som dere kanskje vet, liker jeg å ha kontroll. Når jeg var med pappa på sykehuset følte jeg at legene oppdaterte meg på hva som kom til å skje og hva som skjedde underveis. Da hadde jeg kontroll. Ikke minst var jeg hos pappa og kunne se med mine egne øyne at snart skulle vi hjem igjen. Hjem å se på film og kose oss. 

Det kom desverre en dag, hvor vi ikke kom oss hjem. Hvor jeg var maktløs, og uten kontroll. Jeg kunne ikke gjøre noe, jeg kunne ikke gjøre annet enn å holde han i hånden. Følelsen var helt forferdelig. Legene sa ikke stort heller, de som alltid pleide å oppdatere meg. Så klart skjønte jeg at noe var galt da. Hva skulle jeg gjøre? Akkurat i det øyeblikket gjaldt tiden. Tiden til å fortelle hvor høyt jeg elsket han. Det var det beste og eneste jeg kunne gjøre. Hvor jævli er ikke det. Noen ganger er livet så urettferdig. Det er så mange uskyldige mennesker som rammes av kreft, som overhodet ikke fortjener det. Ingen fortjener det. Kan vi snart finne en kur som kan sette stopp? Vær så snill. Jeg er lei. Om jeg noen gang skulle bli en stor blogger, skal mye av penger gå til kreft foreningen. Jeg skal også gjøre alt i min makt for å sørge for at kreftpasienter har det godt på sykehusene. Barn og voksne. For JEG bryr meg.