Det er ikke lenge siden jeg satt meg bak rattet for første gang alene. Altså, jeg ble plutselig livredd. Helt merkelig, for det er jo dette jeg har gledet meg så enormt mye til! Helt hysterisk sier jeg over telefonen til kjørelæreren min “herregud, dette er livsfarlig!” – haha!! For det er klart, det er jo en trygghet på kjøretimene når man har ekstra øyner på veien, i tillegg til at kjørelæreren har en nødbrems dersom det er noe jeg skulle oversett. Ikke at jeg er veldig utrygg i trafikken, jeg har jo faktisk bestått av en grunn. Og det er som sensor sier “du er ikke farlig i trafikken slik du kjører nå, men den dagen du begynner å tro du er best i å kjøre bil, da vil jeg påstå du kan være til fare“.
Det er ikke dette man ser for seg når man får lappen i hendene, at man så vidt tørr å sette seg bak rattet. Nå har jeg kjørt mye i det siste, og det blir bare bedre og bedre. But still! Man hører venninnene sine prate om første gang de kjørte alene, og alle langturene de tok. Altså, jeg hadde aldri startet til Kristiansand nå, for å si det mildt. Haha! Skjønner dere hva jeg mener? Jeg har kjørt sykt mye nå de siste dagene, og det blir bare bedre og bedre for hver dag som går. Det er jo en fremgang! Enn så lenge syns jeg det er digg å kunne kjøre til og fra butikken/venninner/jobb.
Hvordan var deres første kjøre opplevelse alene?
