hits

Stå ikke der å kjeft på barnet!

Jeg skulle på et ærend i byen i går for en venninne. I det jeg går inn på senteret overhører jeg en mamma som står å kjefter på barnet sitt. Det jeg hører i forbi farten er barnet som spør direkte til moren sin "men mamma, hvorfor bruker ikke du refleksvest da? ". Ja, kjære deg, hvorfor i alle dager går ikke du med refleksvest? Stå ikke der å kjeft på barnet, dersom ikke du selv bruker det. Du er tross alt det største forbildet hun har! Om du syns det er flaut å gå med refleksvest, så kan jeg banne på at datteren din også syns det. 

Når jeg klarer å sette på refleksvest på både meg og hunden min, så burde du klare å sette refleksvest på deg selv og barnet ditt. Unnskyld for et skikkelig sint innlegg fra meg, men dette var skikkelig provoserende. Edit: Når barnet kommer i en viss alder, er det selvfølgelig ikke mye du som forelder kan gjøre.. men dette var et lite barn det var snakk om. 

10 Ting jeg irriterer meg over

10 IRRITERENDE TING

1. Folk som dømmer bloggere. "Du er blogger du? hah! Sitter på ræva å får inn lett tjente penger? Good work!"..

2. Uhøflige mennesker. Jeg virkelig hater å se når noen f.eks. sniker i køen rett forran nesen på meg! 

3. Baksnakking. Trenger jeg si mer?

4. Unge mennesker i typ 14-18 års alderen som er frekke med eldre.

5. Folk som aldri er tidsnok. Her må jeg nok hate meg selv litt også..

6. Foreldre som kjefter på barna når de ikke bruker refleks, også går de selv uten. (Vær et forbilde!)

7. Folk som skal mene noe, og bry seg om absolutt alt! 

8. Diskusjoner. Jeg hater å diskutere, og det irriterer meg grønt! Aldri kom å diskuter med meg. Haha!

9. Den ene dagen du skal snike deg på butikken usminket og i joggisen - så møter du masse kjentfolk.

10. Negative mennesker som sprer negativ energi hele tiden.
 

HVA IRRITERER DEG MEST?

Påminnelsen på hvor heldig jeg var

· I LOVE YOU SO MUCH DADDY ·

I dag er det søndag, ikke en helt vanlig søndag. Men en dag som tidligere var fylt med gleder og overraskelser til min kjære pappa. Nemlig farsdagen! ♥ Pappa gikk bort for 10 år siden..og jeg kan med en gang si at jeg føler meg skikkelig uheldig, som har mistet en av de aller viktigste personene i livet mitt. Det er så urettferdig og det er så forbanna vondt. Men på samme tid, så føler jeg meg som verdens heldigste, som fikk tilbringe 13 år av livet mitt sammen med den beste pappaen noen sinne. Jeg prøver å ikke se på farsdager som triste eller vonde, men mer en påminnelse på hvor heldig jeg var. Jeg hadde verdens fineste pappa og jeg har kun fantastiske minner jeg sitter igjen med. 

Jeg håper at alle der ute vet å sette pris på de som er rundt! For dessverre er det slik at man aldri vet hvor lenge man har dem..

«Skaff deg en utdanning!»

· INHALE CONFIDENCE, EXHALE DOUBT ·

Praten om skole og utdanning gjør meg usikker på sekundet, for hvor i livet er jeg egentlig? Jeg har ingen utdanning, jeg har ikke spesielt gode karakterer. Men jeg driver min egen lille business, som jeg er forbanna stolt over! I tillegg jobber jeg i klesbutikk hvor jeg trives mer enn aldri før. Jeg har en liten drøm for uten om dette, og det er sykepleier. Jeg vet bare ikke helt når jeg blir å starte på skole. Men akkurat nå for øyeblikket, trives jeg veldig slik jeg står. Jeg vet at det er mange unge der ute, som meg, som er usikker på hva de ønsker å bli, som er usikker på hvilken vei de skal gå. Noen gleder seg kanskje til å starte på skole og endelig få seg en utdanning, mens andre skulle helst stått over «studieretningen». 

Utdanningspresset i dag er skyhøyt, og alt handler om å imponere. Forventningene til de beste jobbene..forventningene til hva du skal tjene i året..alt dette gjør meg (unnskyld ordbruken) jævlig kvalm. Nå skal jeg ikke si noe feil, for ja, utdanning er viktig. Men du skal heller ikke tro at livet går i dass bare fordi du ønsker å gå en annen vei. For nei, man må absolutt ikke gå gjennom systemet! Vi lever tross alt i 2017, og ingenting er umulig den dag i dag! Folk har aldri vært mer fascinert over hva man faktisk kan oppnå uten en eneste utdanning! Utdanning eller ei - du er ikke avhengig av en årslønn på millioner for å lykkes i livet.
 


..i Kristiansand fikk jeg forresten pratet litt med en regnskapsfører, mens jeg ventet på en venninne på kontoret. Han spurte meg om hvor jeg stod i livet, og hva jeg drev på med. Jeg fortalte om bloggen som jeg selvfølgelig er veldig glad i, og fortalte kort om utviklingen fra 2011 og frem til nå. Han satt der med store øyne, super interessert og stilte spørsmål etter spørsmål. Til slutt, etter å ha sett litt på bloggen min og inntektene, kommer han med setningen «jeg syns du skal fortsette! Jeg ville gjort nøyaktig det samme!». Han var klar på at mennesker som tørr å satse vil komme langt, litt selvtillit og målbevissthet er alt du trenger. Han fikk dreisen på blogging, og jeg fikk dreisen på hvordan jeg burde styre økonomien min ved bloggingen! Haha! ♥

Det jeg prøver å si; uansett hvilken vei du velger å gå, ha troa på deg selv. Da er du kommet langt!
 

En sint telefon fra kjæresten

«NEVER HOPE FOR IT MORE THAN YOU WORK FOR IT»

Fredag sa du? Haha! Alt som kunne gå galt, har gått galt i dag. Jeg startet dagen med å ikke få gjort det viktigste som stod på planen. Jeg hadde nemlig satte av 4 timer til noe blogg relaterte ting - som da skulle gjøres ferdig. Men så oppstår det selvfølgelig problemer! Problemer som først og fremst stopper meg i å kunne utføre arbeidet. Så dette får meg da til å ringe kjæresten, for å sutre litt over krisen jeg har havnet i. Senere blir jeg oppringt av han, haha! Og jeg får den preke setningen; 

"Du er nødt for å skjerpe deg, Benedikte! Når du takker ja til slike oppdrag så er du nødt for å fullføre og være forberedt! ".

Han var absolutt ikke blid! Auch! samme tenkte jeg. Jeg har litt vansker med å innse at jeg endelig har klart hva jeg alltid har drømt om: nettopp det å ha min egen lille business. Jeg skjønner jo selvfølgelig at det jeg gjør er viktig, og at ting skal gjøres på en ordentlig måte. Men det er liksom fremdeles en hobby, ikke jobb i mine øyne. Det kommer alltid til å være en hobby, uansett hvor mye penger som er inne i bildet. Er det en ting som er sikkert, så er det at jeg lærer av mine egne feil. Jeg kommer til å fortsette med å jobbe beinhardt, og jeg gleder meg til å vise dere en enorm fremgang! 

Things i appreciate the most

APPRECIATE THE LITTLE THINGS IN LIFE.

Jeg har jo snakket en del tidligere om ting jeg setter enormt mye pris på, og hvor viktig det er å gripe øyeblikket. Men nå tenker jeg lage et lite innlegg om de minste hverdagslige tingene jeg virkelig blir glad av; alt fra nytt sengetøy til å se juletreet stå reist opp midt i stuen. Det er mye! Jeg tror at vi som klarer å sette pris på slike ting, er de lykkeligste menneskene du kan finne. Jeg lager dette innlegget egentlig for å minne meg selv på hvor heldig jeg er, samtidig kanskje også minne dere selv på de små øyeblikkene i en helt vanlig hverdag, som virkelig kan gi deg en bedre følelse. 
 


#1. Tenne stearinlys på kvelden

#2. Kjøpe frukt, sette på en film og bare kose seg.

#3. Å tilbringe helgene med familie/nære venner og kjæresten.

#4. Rydde og vaske leiligheten, ingenting er bedre enn et skinnende rent hjem. 

#5. Nyvasket sengetøy.

 


#6. Gå lange turer med Jessie (hunden min).

#7. Gjøre ting jeg liker og har interesse for, som for eksempel blogging!

#8. Møte og bli kjent med nye mennesker. 

#9. En varm kopp med kaffe om morgenen. 

#10. Sove i min egen seng!

 

HVILKE TING SETTER DU PRIS PÅ I HVERDAGEN? ♥

Leppetrenden er forkastelig

FOTOGRAF THERESA KNUDSEN

La meg starte hele innlegget med å si at jeg ikke ønsker å tråkke noen på tærne. Jeg har ingenting i mot de som ønsker å proppe leppene full av injeksjoner, men jeg syns trenden er forkastelig. Nå har det altså kommet en trend hvor alt handler om det naturlige. Nå skal den lille buen på leppen fremheves - men ikke glem; på en naturlig måte. Dette er helt sinnsykt! Jeg beklager å måtte si det, men jeg ser ikke poenget med å betale flere tusen kroner av å se "naturlig" ut på den unaturlige måten - når du kan se naturlig vakker ut, av å bare være deg selv? 

Du trenger ikke fortelle meg at vi lever i et utseendefiksert samfunn, for jeg lever i den jeg også. Jeg står midt i det selv! Du trenger heller ikke fortelle meg at presset er skyhøyt, for jeg står fremdeles her, i samme verden som deg. Ikke kom å fortell meg at jeg ikke har peiling på hvordan det er å ha dårlig selvtillit, for jo, det har jeg absolutt peiling på. Nå skal ikke jeg være den som forteller deg hva du burde gjøre, og ikke. Jeg bare syns det er svært viktig at du i så fall gjør det for din egen del, og ikke på grunn av alle andre. 

Når jeg hører kosmetiske sykepleiere fortelle at de skal gjøre deg, til en bedre utgave av deg selv, blir jeg kvalm. Jeg blir direkte kvalm, oppgitt og lei meg. Er det en ting du skal vite; det finnes ikke en bedre utgave av deg selv, enn den personen du allerede er. Du er fin nok som du er, og du er absolutt god nok! 

October goals.

· THIS IS MY 'GET SHIT DONE' MONTH ·

1. Bli flinkere på å ta vare på helsen min. I løpet av den siste tiden har det blitt alt for mye av Cola og små spising fra godteri skapet, fyfy! Jeg tenker kanskje prøve å starte med en sunn smoothie om morgenen, drikke vann frem for brus og kanskje prøve å ha et litt mer variert kosthold. 

2. Komme meg i seng til riktig tid, om jeg har jobb eller ikke. Er det en ting jeg er ekstremt godt på, så er det å sitte våken til langt ut på nettene når jeg har fri fra jobb. En stor ulempe når det kommer til bloggen, for da sover jeg gjerne vekk hele morgendagen! 

3. Rydde og organisere sminken! Fyflate altså, det ser absolutt ikke bra ut på badet. Sminke overalt! Og dere trenger ikke nevne det, jeg er fult klar over at man burde ha sminken på en kjøligere plass - men det er kun en midlertidig plass frem til sminkebordet kommer fram. Jeg har nemlig bestilt meg et nytt sminkebord. 

4. Få kjøpt et nytt tv og stuebord. Møbler jeg egentlig alltid har hatt lyst på, men som jeg aldri har tatt meg råd til. De jeg har nå funker, men ser ikke noe særlig fine ut. Jeg ønsker helst en koselig og lun stue frem til jul!

5. Få en rutine og følge den. Jeg vet ikke om dere har lagt merke til det, men bloggingen har ikke vært helt på topp den siste tiden, og det ønsker jeg virkelig å få en forandring på. Selvom jeg har jobb på privaten, ønsker jeg å følge opp bloggen på best mulig måte! 

6. Jeg har skikkelig lyst å lage en spennende halloween tutorial på video til dere! De jeg lagde i fjord fikk en sinnsykt god respons, og det er jeg evig takknemlig for. Trippy double vision HER - Melting half skull HER - Werewolf tutorial HER

7. Selge unna klær og sko som aldri blir brukt. Garderoben min har ikke plass lenger, og det er på tide at de nye plaggene får seg noen nye eiere. Jeg tror både jeg og kjæresten min er lei av at ubrukte klær, kun blir liggende i øverste hylle og tar plass. 

Fra kjærester til samboere

Til de av dere som ikke fikk det med dere, så har jeg (kjæresten til Benedikte) tatt over bloggen nå som hun er sykemeldt. Jeg håper, og regner med hun er tilbake i morgen! 

Det var mange som lurte på hvordan det var å gå fra kjærester til samboere, og jeg kan tenke meg hvorfor dere spør! For ja, det gikk veldig kjapt i svingene. Det tok ikke lange tiden fra da vi ble kjent med hverandre, til å plutselig være kjærester, og dermed samboere. Alt på under 1 år. Det er nesten sinnsykt når man ser tilbake på det. Vi rakk aldri være et kjærestepar uten å være samboere, men jeg ønsker like vell ta opp temaet, nettopp fordi jeg lærte så ufattelig mye under den tiden. Når det er sagt, angrer jeg ikke et sekund, og jeg er evig takknemlig for at jeg traff denne jenta.

En ting jeg merket med Benedikte, var måten hun fikk meg til å føle meg trygg på. Jeg følte meg trygg i alle situasjoner. Og jeg tror det er ekstremt viktig i et forhold, nettopp det å være trygge på hverandre. Vi har nå bodd sammen i nesten 6 år, så noe må vi jo ha gjort riktig, er dere ikke enig?! Jeg vil uansett trekke kommunikasjon frem som et viktig punkt, uansett hvem du skal bo sammen med. Vær klar på hvilke rutiner og regler du ønsker å ha, men heller ikke glem at du har en annen enn deg selv og lytte til nå også. Kompromisser blir din bestevenn fremover! 
 

..3 VIKTIGE PUNKTER Å TENKE PÅ!

1. Økonomi.

Jeg tror verken jeg eller Benedikte har hatt noe problemer med å tenke på hverandre når det gjelder økonomi. Vi begge har hver vårs sparekontoer som vi selvfølgelig holder for oss selv. Men de pengene som ikke er satt i sparekontoen er felles! Jeg er i hvert fall svært fornøyd med at vi har en såppas "felles" økonomi. Vi tenker ikke så veldig mye over om hvem som kjøper maten den ene dagen, fyller bensin den andre dagen eller kjøper snacks den tredje dagen. Det har liksom ingenting å si for oss. Det eneste målet vi har sammen, er å spare mest mulig penger sammen for å kunne kjøpe oss det huset vi alltid har ønsket oss. 

2. Alenetid.

Akkurat dette punktet slet vi faktisk litt med i en liten periode. Men jeg tror vi slet litt på grunn av den lille hybelen vi hadde, vi satt liksom oppi hverandre hele tiden. Men på et eller annet merkelig vis klarte vi heldigvis å sette våres egne soner. Ikke glem deg selv og vennene dine bare fordi du har funnet deg en kjæreste!

3. Rot, rot og rot

At den ene partneren roter skal du ikke se vekk i fra. Det vil alltid oppstå en situasjon som kommer til å irritere deg grønn, tro meg. Det skal jeg ikke legge skjul på! Sminken til Benedikte gjør meg for eksempel gal, men jeg vet også at sokkene mine som er spredd rundt om i huset ikke er noe bedre, haha! Her gjelder det rett og slett å finne tonen med hverandre, og ha litt forståelse. Dersom det gjelder latskap, føler jeg det er greit å kanskje komme med den strenge tonen. Men om du vet partneren din har hatt mye å tenke på/mye jobb - syns jeg du kan rydde vekk det lille av sminken til dama de, eller plukke opp de sokkene som ligger spredd rundt om i huset! Man kan være litt gode med hverandre også, være et team.

Hvordan har det vært for deg/dere å gå fra kjærester til samboere? 

Gjesteinnlegg?

..WE'RE A TEAM ♥

Hei! Siden Benedikte er syk tenkte jeg å steppe inn å ta over bloggen for i kveld og mulig i morgen. Men dere vet jo hvor ekstremt dårlig jeg er på dette, så det er åpenbart at jeg trenger litt hjelp! Hvilket innlegg skulle dere ønske som kom ut i morgen? Jeg gleder meg, og håper dere gleder dere like masse! 

Good people bring out the good in other people

SOMETIMES YOU JUST NEED THAT ONE PERSON..

Hei fine dere. Her om dagen (eller faktisk nå begynner det å bli en stund siden), så mottok jeg en overraskende fin melding. Jeg vil bare rette en takk til deg som skrev meldingen til meg på Instagram. Du skrev blant annet om den gode jobben jeg gjorde på bloggen, og at du syns bildene mine var "sjukt inspo!", i tillegg avsluttet du det hele med at du håper jeg fikk en fin kveld. Altså, jeg vet ikke om jeg klarte å ordlegge meg godt nok for hvor glad jeg faktisk ble. Slike meldinger betyr enormt masse, og noen ganger kan en slik kommentar gjøre dagen til et menneske så ufattelig mye bedre. Slik du gjorde min, blant annet.
 

Hadde jeg vært en stor blogger med tusenvis av lesere, ville jeg nok fått mange av de til å sende deg et hjerte - eller skrive en hyggelig kommentar tilbake til deg. Gi noe tilbake for det du skrev til meg. Men jeg vet ikke helt, jeg vet ikke helt hvor mange jeg klarer å nå ut til med dette for øyeblikket. But trust me, jeg og leserne mine skal nok en dag klare å finne på noe koselig!! Du fortjener i hvert fall all ros! Tusen millioner takk for at du gjorde dagen min bra, og takk for at du virkelig brydde deg. Jeg hadde aldri takket nei til en slik venninne for å si det slik! 

Go after dreams


· SUNDAY THOUGHTS ·

 


..NEVER LET GO OF YOUR DREAMS, BELIEVE IN YOURSELF ✦

 

♥ ♥

Åh, slike innlegg som dette gjør meg glad! Selv elsker jeg å drømme meg vekk i inspirerende innlegg som både er positivt og som virkelig gir deg en liten påminnelse. Påminnelse om å ikke gi opp drømmen som kanskje kan virke urealistisk. Jeg kan garantere deg en ting, og det er at du vil snuble på veien. Du vil snuble hardt og det vil gjøre vondt. I løpet av det siste året har jeg følt meg litt der. Men jeg har også funnet nøkkelen: 

Lær av hver eneste feil! Feilene er der av en grunn, de hjelper deg med å finne ut av hvem du egentlig er. Det er kun en liten test, en liten utfordring i livet! Grip dem, og gjør noe med det! For til syvende og sist, når du har bestemt deg for hvilken vei du ønsker å gå, vil du være mer enn ok. Du vil bli lykkelig. Du vil bli suksessfull. Ha troa på deg selv, og ikke la andre fortelle deg at du ikke kan! Motbevis det. 

Til alle som fikk utdelt et dårlig vitnemål



Jeg vil bare at dere skal huske på en ting, dere er bedre enn det. Et dårlig vitnemål gjør deg ikke til en dårlig person. Selv er jeg en av de, de med et dårlig vitnemål. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg føler med dere. Selvfølgelig er det drit kjipt. Men vet dere hva? Det forbanna vitnemålet har aldri stoppet meg her i livet. Det har kun stoppet meg opp i å søke videre på høgskole/universitet.

Jeg vet hvordan det er å se venninnene dine gå videre med skolegangen, mens du sitter der. Jeg vet hvordan det føles å stryke i et fag, mens alle andre rundt deg klarte det uten problemer. Jeg vet hvordan det er å ha gått 3 år på skolen, og føle den har tatt mer fra deg enn hva du har fått fra den. Men jeg vet også at jeg er utrolig takknemlig for all erfaring jeg har fått med arbeidslivet. 

Et vitnemål kan alltid forbedres. 

Det er det som er så fint dere, vi har faktisk sjansen til å gjøre noe med det. Nå går jeg på Sonans og sitter med hundrevis av elever som er i samme situasjon som meg. Det føles godt å ikke være alene om det. Og det føles enda bedre at jeg ikke startet på Juss linjen som planlagt, for da hadde jeg droppet ut. Jeg har nemlig ombestemt meg, jeg vil gå sykepleier. Kanskje det var verdt å vente? Eller vente.. jeg hadde ikke akkurat valg, karakterene mine var ikke høye nok. Men det føles godt å ha ventet litt, fått pustet litt i bakken, og fått bestemt meg. 

Jeg bare håper ikke det er så alt for mange der ute som føler seg alene om dette, som føler livet går i dass på grunn av et vitnemål. Som føler de skuffer familien, eller som føler at de ikke er verdt noe. Du kan fint få en jobb uten et vitnemål og tjene gode penger, men du kan også endre på det! Som å for eksempel ta opp eksamen, gå på privat skole eller ta fagene opp på egenhånd. ♥ Det finnes alltid muligheter. Og familien din, det er nok de siste menneskene du trenger å bekymre deg over. De er stolt av deg og glad i deg, uansett. 

Jeg er redd



Jeg er livredd for kreft. Gjennom store deler av livet mitt, har jeg opplevd min nærmeste og kjæreste pappa kjempe mot kreft. Desverre vant kreften, og jeg mistet det fineste jeg hadde. Det er så vondt når du ikke kan gjøre noe, du bare står der. Hadde jeg kunne gjort noe i min makt for å få pappa frisk, så hadde jeg virkelig gjort alt. 

Pappa er nok grunnen til at jeg har fått øynene opp, at jeg tar dette så alvorlig. I en alder av 23, har jeg bestilt time til celleprøve. Å dra på celleprøve anbefales sterkt, spesielt når du blir 25. Men om du har en mistanke, dra til legen. Jeg tror ikke jeg er utsatt, men jeg velger like vell å dra. Det er bedre å vite, enn å tro. Grunnen til at jeg tar opp dette, er selvfølgelig i håp om at mine nærmeste skal tenke over dette litt. At mine lesere skal være litt obs, og at yngre ikke skal føle det er flaut. 

Dra til gynekologen/fastlegen din å krev Celleprøve om du er usikker, eller rett og slett bare ønsker å være på den sikre siden. I utgangspunkt får ikke kvinner under 25 år tilbud om dette. Så her gjelder det bare å kjempe seg frem. Når det gjelder liv, og du faktisk kan gjøre noe - gjør det!! Ikke vent til det er for sent.

Gir dere peng til tiggere?



Siden jeg flyttet til Kristiansand og reist mye gjennom Oslo det siste året, har jeg kommet over et par tiggere. Jeg ser de, og kommer alltid i en vurderingsprosess. Skal man gi penger til tiggere? Burde jeg heller gå å kjøpe mat til de? Eller skal jeg fortsette å gå forbi dem? 

For litt siden satt jeg alltid med tankene om at dette var tiggere som virkelig trengte hjelp, jeg hadde vært innom butikken å kjøpt meg litt snacks til helgen og fikk typ 40 kroner tilbake og tenkte raskt at disse 40 kronene heller kunne gå til tiggerne som trengte dem mer enn meg. I det jeg går mot tiggeren som jeg vurderer å gi disse 40 kronene til, overhører jeg to eldre mennesker snakke. De snakker om hvor synd det er å lure mennesker på denne måten; få oss til å tro de er fattig, men egentlig går pengene til en annen person. Man kan jo selvfølgelig ikke tro på alt man hører, men i dette tilfelle valgte jeg å undersøke det nærmere. En annen ting som fikk meg til å stusse noe vanvittig mye, var at i det øyeblikket jeg setter meg ned på benken for å søke opp dette - tar tiggeren opp en Iphone 6. EN IPHONE. I tillegg sigaretter. Hvordan i svarte kan en tigger ha råd til en iPhone?

Jeg droppet i dette tilfelle å gi tiggeren penger. 

Noen måneder senere reiste jeg fra Gol-Oslo, og ankom Oslo sent på kvelden. Jeg tar toget og er på vei til hotellet. På veien mot hotellet oppdager jeg en gruppe med tiggere som står og røyker, drikker alkohol, holder på iPhonene sine og ser lite bekymret ut. Man begynner jo i dette sekundet spesielt å lure? Jeg har i hvert fall etter denne hendelsen vurdert om jeg skal fortsette å gi ut penger eller ikke. Jeg har absolutt ingen ting i mot tiggere, og nei, dette handler ikke om å være rasist som mange helt sikkert vil påstå. 

Stockholm, ta vare på hverandre



Jeg føler det blir så feil å stå forran et kamera å prøve å få frem et smil i dag, når det egentlig ikke finnes et smil rundt munnen min akkurat nå. Det er helt tomt. Tankene mine..meningene mine.. alt er tomt. De første tankene som slo meg ut da jeg så nyhetene, var jentene jeg var på språkreise med, hvordan gikk det med dem? Og midt oppi dette, satt jeg å kontaktet jentene mine som var her i Kristiansand for litt siden. Jeg har hatt panikk i hele dag. En så veldig stressende og utrivelig dag. Skal se om jeg får blogget noe til dere senere!

Ellers vil jeg bare si at jeg sørger med dere, Stockholm. Kondolerer til dere som mistet en kjær en, og masse tanker til deg som desverre måtte oppleve noe så sinnsykt jævlig. Vi står i hvertfall sammen, uansett hva - og da er vi sterke. ♥ 

Gjesteinnlegg: hat kommentarer



Hei, det er Thomas her kjæresten til Benedikte. Hun sporte om jeg ville skrive ett gjesteinnlegg og selvfølgelig vil jeg det. Dette innlegge kommer til å handle om noe som irriterer meg grønt. Jeg følger litt med på bloggen til Benedikte, og jeg ser gjennom samtlige kommentarer. Mange av dere er bare så koselig at jeg får lyst til å takke dere, men noen av dere eier virkelig ikke respekt. Mange av kommentarene som kommer inn er bare piss, noen liker jo å tro dem kjenner Benedikte.

Enkelte folk trur hun lever som en dans på roser å får sponsor pakker å peng tikkende inn konstant. Dette stemmer da ikke, hvis dere hadde kjent Benedikte vet dere at hun jobber ved siden av bloggen og at bloggen er en ren hobby hun har. Hun satser ikke på å bli Norge´s kjent, hun vil bare at dere lesere skal kose dere å ha en fint tid når dere er her inne. Benedikte er en veldig omtenksom person, og bryr seg om alle. Jeg syns bare det er så utrolig ufortjent og trist at hun får dette av de menneskene som "hider" gjennom anonymiteten dem har, og deretter skriver de piss som overhodet ikke stemmer.

Hva er galt med at hun kjøper litt dyrere designer klær, eventuelt sminke til en litt høyere prisklasse, hvis hun bruker siden egne penger som hun har tjent selv? Har ikke hun rett til å bruke pengene hun jobber for, på noe hun vil ha? Jeg er ganske sikker på at dere som sitter å sier sånne ting, lever hjemme uten å ha fått oppleve å ha en fast stilling i jobb. Eller er dere kanskje potte lat å lever på NAV? Hadde dere hatt en normal 100% stilling og fått utbetalt 15-20.000,- hadde dere også hatt råd til å kunne kjøpe sminke til en litt dyrere penge, så vær så snill å spar meg for slike unødvendig dumme kommentarer. 

Til dere som faktisk kommenterer koselig ting og er støttende, det betyr veldig mye for meg også! Jeg ser ofte smilene til Benedikte som kommer da hun leser gjennom de fine kommentarene dere skriver, og det gjør selvfølgelig dagen min. 

Hvor er den gjensidige respekten?



Jeg skal studere sykepleier for å få kunnskaper om hvordan jeg kan redde menneskeliv, men jeg går ikke på heksejakt etter de som ønsker noe annet! Jeg har tenkt lenge på dette innlegget, om jeg burde skrive - eller om jeg burde la vær. Men jeg har innsett at ingenting blir godt nok for mange av dere vegetarianere og veganere. Siste dråpen rant over glasset da jeg nevnte i videoen at favoritt maten min var "laks". Kanskje er det min tur å komme med en tilbakemelding til akkurat deg som raser meg ned med hat. 

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, ord blir tomme når jeg leser slikt. Jeg blir sint på hvordan dere opptrer dere, jeg blir sint på måten dere tvinger andre mennesker til å endre livsstilen sin, og jeg blir forbannet av å se dere tro dette er greit. Når det er sagt; Jeg er oppvokst med familie og venner som spiser kjøtt, kanskje fisk noen ganger i uken og gjerne pålegg som salami og ost på frokostbordet. Et helt vanlig kosthold i mine øyne, absolutt ingenting galt med det. Men jeg ser heller ingenting galt i dem som velger å unngå kjøtt. Helt greit! Jeg respekterer valget deres. Nå skjønner dere kanskje hva jeg skal frem til, men for å spørre på en mild og fin måte: hvor i svarte faen er respekten deres for oss som velger å spise kjøtt? 

Før jeg avslutter innlegget uten misforståelser. Veldig bra at folk tenker på kjøttindustrien og miljøet - supert. Selv har jeg blitt inspirert til å minske kjøttspisingen i hjemmet, Igjen viktig ting å påpeke: IKKE blitt inspirert av dere på grunn av hat kommentarer - dere gjør meg bare fly forbannet og ikke noe mer enn det. Men bloggere som deler ut deilige oppskrifter, youtubere som viser frem maten sin og sier "dette anbefaler jeg" og ikke "dette skal du spise" - de inspirerer. Og jeg er evig takknemlig for disse positive og innstilte menneskene. La folk bestemme selv. Og mens vi er inne på veggis prat → til de av dere som prøver å gjøre en liten forskjell som å feks kutte ut kjøtt bare 1 gang i uken omså, facebook gruppen Veggispreik har vært til stor hjelp.. 
 


Takk til deg som overhørte meg og kjæresten diskutere om vi sku prøve ut denne fra Meatish eller droppe det, og du brøyt inn å sa "JEG syns denne er god!! Jeg er vegetarianer, men kjæresten min er ikke det. Men han spiser også denne fra Meatish! Anbefales!", Tusentakk!! Jeg håper flere kan lære av deg. Så dagens middag besto av null kjøtt! 
 

Til alle som sier det er umulig

Jeg ble møtt denne byen ved å høre mennesker si det er umulig å få seg jobb i Kristiansand. Jeg ble møtt med hundrevis av facebook-grupper hvor folk anbefalte meg å være forberedt på å gå uten penger, at jeg burde ta studielån på Sonans kun for å overleve, og at de selv har vært innom tusenvis av butikker og bare fått avslag. De til og med fraråder 16 åringer fra å søke sommerjobber, for "det er ikke vits". De selv hadde jo vært der å søkt, hvordan i alle dager kan en 16 åring få jobben når 18 åringen selv fikk avslag? Største bullshitte jeg noen sinne har hørt.

For øyeblikket har jeg bodd i Kristiansand i omkring 1 år, jeg flyttet ned hit uten jobb, fra Finnmark vell og merke. Hvordan de jeg skulle leie hos turte å satse på meg og kjæresten har jeg ingen aning på, men jeg er evig takknemlig. Jeg husker hun jeg leier hos fortalte oss at det var et tøft markede i Kristiansand når det kommer til jobb, og det nekter jeg ikke på. Jeg fikk enormt mange avslag. Men hun sa aldri at det var umulig! Tvert i mot, hun motiverte. "Du æ god!! du har et glimt i øye!!", dere vet Kristiansand dialekten (hehe, jeg elsker den). Å høre slikt fra en som bor i Kristiansand betydde mye, jeg fikk håp til tross for avslagene og fortsatte med søkingen. 

Og nå, til alle dere gledesdrepere, til dere som ba meg gi opp, til dere som sa det var umulig: Etter 1 månede stod jeg i jobb, klarte faktisk få 2 jobber som jeg fremdeles trives i. Kjæresten flyttet ned hit han også på samme tid som meg, uten jobb. Og må si meg stolt over han, for han fikk også jobb. Ganske mye jobb for å si det slik. Så, dere har kanskje skjønt hva jeg vil frem til med dette innlegget. Nei, det er ikke umulig å få seg jobb i Kristiansand. Det handler om å ha interesse, det handler om å ville, det handler om å virkelig stå på. 16 åringer kan absolutt søke sommerjobber om de vil tjene inn litt ekstra penger - jeg FRARÅDER alle 16 åringer til å lytte på de som forteller deg hva du ikke kan. Jeg FRARÅDER akkurat deg, til å høre på alle som sier det er umulig

5 Bad Habits

· NOTE TO FRIENDS & FAMILY ·

Jeg svarer aldri telefonen dersom det er et ukjent nummer, haha! Slik har det alltid vært, og jeg aner ikke hvorfor. Så en liten note to friends and family, om jeg ikke skulle svare og du misstenker jeg ikke har nummeret ditt, kan det være lurt å sende melding å si ifra om at det var du som ringte! Ellers havner du mest sannsynligvis rett på telefonsvareren. 
 



· SKIPPING BREAKFAST ·

Dette er noe jeg selv vet som ødelegger humøret mitt, og spesielt energien min. Men herregud så fort gjort det er å hoppe over frokosten. I det siste har stresset tatt litt overhånd, og jeg pleier som regel å klare meg bra - men nå begynner det å gå en gal retning. Jeg er veldig glad jeg klarer å oppdage slike feiler raskt, for dette skal absolutt ikke bli en vane. Som jeg nevner ovenfor: forkosten gjør både humøret og energien min, så dette er absolutt ikke noe jeg kan fortsette med!
 



· SKINCARE ROUTINE ·

Jeg sliter aldri med kviser eller noen form for urenheter i ansiktet mitt, kanskje jeg får èn kvise hver 3 månede, men aldri ellers. Så for meg har det alltid vært veldig enkelt å fjerne sminken med et par våt servietter og ikke tenke noe mer over det. Jeg vet hvor masse bakterier som finnes ute i luften osv osv, så ja - jeg skal absolutt bli flinkere på å tenke på huden min. Vil nok ta dette som en utrolig dårlig vane..eller kanskje bare jeg er for lat/sløv?
 



· STAYING UP LATE ·

Jeg trenger vell ikke si så veldig mye her, jeg vet vi er mange om den. Vi sitter våken til langt ut på natt, og sover vekk halve dagen. Det er en evig vond sirkel om du virkelig havner ordentlig inn i den. Gjennom 4 år har jeg jobbet i hotell bransjen hvor jeg har jobbet på ulike tidspunkter på døgnet, og det er klart; noen ganger må jeg legge meg senere for å klare å holde meg våken gjennom hele dagen. Det slår dårlig ann å stå opp 06:00 når man skal på kveldsvakter! Så for øyeblikket sliter jeg veldig med å stå opp tidlig vær dag, men jeg prøver mitt beste på å legge meg til riktig tid, ikke minst stå opp før lunsjen blir servert.
 



· NOT TRYING NEW THINGS ·

Selvom det er hardt å si det, vil jeg anse meg selv som en utrolig kjedelig blogger som aldri tørr å prøve ut nye ting. Haha! Dette er noe jeg svært ofte får kommentarer på, og jeg skal bli bedre. Bare kom med forslag på trender dere vil se meg bruke, eller andre produkter dere ønsker jeg skal teste for dere. Om dere skulle ønske en video hvor jeg tester alle Jeffree Star sine Liquid Lipsticks - tell me!! Jeg kjøper mer enn gjerne alle som finnes på lager kun for å teste de ut for dere. Det er mye bedre hvis dere kan gi meg konkrete svar på hva jeg er dårlig på, og hva dere ønsker fra meg - enn å komme med latterlige og spydige kommentarer. Er det frekke kommentarer overskjer jeg dem, og gjør absolutt ingenting med det. Vær litt saklig, så skal jeg fikse det! 

Telefoner etter telefoner

Hei, 

Jeg er litt frustrert og en smule irritert. Ville bare komme med et kjapt innlegg, litt viktig informasjon. Jeg ønsker ikke å bli kontaktet over telefon når det gjelder sponsing eller andre som ønsker å samarbeide med meg. Er det egentlig normalt? Det er en grunn til at mail adressen min står både på bloggen og instagram profilen. Hadde jeg ønsket telefoner, hadde jeg skrevet nummeret mitt tydelig. Det er helt ok at samarbeidspartnere ringer meg, de jeg allerede har kontakt med. Men at helt fremmede firmaer kontakter meg over telefonen og forventer et svar er uakseptabelt. 

Uansett hvor mye penger og produkter som tilbys, ønsker jeg ikke takke ja før jeg har fått sjekket grundig opp i det. Jeg setter veldig stor pris på de samarbeidspartene jeg har nå; seriøse, tar hensyn og ikke minst utrolig hyggelige mennesker. Jeg er ganske så ny i blogg verden når det kommer til sponsing, så at mange plutselig starter å ringe meg, blir sinte og irriterte fordi jeg ikke takker ja, blir så feil. Når jeg får en slik "service" over telefonen, håper jeg ikke dere som ringer tror jeg kommer til å skryte av dere videre til mine lesere. Penger er ikke et must for meg, og penger er ikke verdt en dritt så lenge leserne oppdager at innlegget jeg har skrevet ikke stemmer overens med hva de opplever. Dersom jeg reklamerer for noe, skal leserne mine oppleve nøyaktig den samme følelsen som meg. Å jeg lar ikke leserne mine oppleve useriøse nettsider.

Ønsker dere å være seriøse og vise litt hensyn til at jeg faktisk er på arbeid jeg også med både blogg og youtube - kontakt meg på mail så svarer jeg fortløpende. Veldig hyggelig å bli kontaktet, men mindre hyggelig på denne måten. Ønsker du å ta ting over telefonen, så fikser vi det helt klart. Men vær så snill, ta kontakt på mail i første omgang. 

Føler seg alene på sykehjem



Jeg sitter med tårer i øynene, og kan ikke skjønne at vi som bor i et av verdens rikeste land, ikke klarer å ordne sykehjemmet til et bedre sted å være på. Er det virkelig slik at sykepleiere har så mye å gjøre, at de er nødt for å sette på bleie fordi de ikke rekker å bringe pasientene på toalettet? Er det virkelig slik at vi ansetter mennesker som ikke kan norsk, i et sykehjem? Hva faen.. 

Jeg ber ikke om at dere skal bygge opp et luksushjem, eller sette inn den nyeste Tven som har kommet inn på Elkjøp. Det eneste jeg ber om er et sykehjem der pasienter som ikke klarer seg selv i sitt eget hjem, skal kunne få en ordentlig pleie - ikke minst kjærlighet. Skal det virkelig være slik at sykepleiere / hjelpepleiere / vernepleiere ikke har tid til å bringe pasientene på toalettet? Skal det virkelig være slik at pasienter føler seg alene og at de ikke får den omsorgen de trenger - fordi enkelte arbeidstakere ikke kan norsk? Dette er helt på trynet. Er det snakk om å spare penger, eller er det noe du som leder gir deg blaffen i? Jeg har sett hvordan sykepleiere løper rundt, jeg har sett hvordan hjelpepleiere viser sin kjærlighet og jeg har sett hvordan vernepleiere får frem et smil på pasientene til tross for situasjonen. De alle gjør en fantastisk jobb, men hvorfor strekker ikke tiden til? Det er en ting.

En annen sak er de pasientene, de hjelpesløse menneskene, som trenger det ytterste av kjærlighet og omsorg som de kan få. "Jeg er vant til å stå opp med å si god morgen.." - var det en pasient som nevnte i en dokumentar. Videre forteller han: "Men her er det ikke slik. Det er vanskelig å kommunisere med noen som ikke kan norsk". Hva er det dere ledere tenker med? Ikke kom å fortell meg at jeg er rasistisk, for det har ingenting med det å gjøre. Nå setter jeg all fokus på de eldre, ingenting annet. De eldre trenger også en kommunikasjons-tråd, akkurat som vi alle andre! Det er alt for mange der ute, som sitter mutters alene. Og på toppen av kaken ansetter dere mennesker på sykehjem som ikke kan norsk. Hva er tankegangen i dette? 

Jeg er så frustrert. Godnatt. 

Vær så snill, jeg ber dere

// innlegg skrevet igår natt



· TOGETHER WE ARE STRONGER ·

Å se at hele 25.000 har signert på denne gjør meg lykkelig og varm, men det er ikke bra nok. Vi mangler enda et stort tall, jeg vet vi kan bedre enn dette. Det er ikke ofte jeg ber dere om noe, dele innlegget mitt eller spre ordet videre - men nå gjør jeg det. Nå ber jeg om litt hjelp, og jeg håper flest mulig ønsker å ta seg tiden. 

Her ← er linken til å kunne signere under på at vi ønsker ulven i Norge, samt nei til stortingets utrydningspolitikk. Vær så snill; signer, del og spre ordet. Jeg bruker bloggen der jeg trenger den mest, og dette er en av tilfellene.

The Little Things That Make Me Happy



· ENJOY THE LITTLE THINGS ·

Har dere også møtt på den type jenta/gutten som ikke setter pris på annet enn sydenturer, bil i bursdagsgave og designerklær i hytt og pine? Det har jeg, og det er utrolig irriterende å se mennesker ikke sette pris på verden rundt seg. Jeg er kanskje litt for følsom, litt for kjærlig og veldig lettrørt, men vet dere hva? Jeg møter på lykke vær eneste dag, uansett hvor jeg går - fordi jeg klarer å sette pris de små tingene. Sett pris på venninnene dine, vis familien din at du elsker de, vis kjæresten din at han betyr noe for deg. Lykke trenger ikke alltid være store summer med penger! 







Vær gang noen spør meg om hvordan jeg takler hatet på bloggen, svarer jeg alltid med at det handler om å sette pris på de små tingene i hverdagen - for det gjør meg lykkelig. En hat kommentar kan ikke sammenliknes med de andre fine kommentarene, et smil fra fremmede mennesker på byen, venninner som får deg til å le, familie som får deg til å føle deg elsket, kjæresten som får frem det gode i deg.. Om du klarer å gripe de fine øyeblikkene i livet ditt, vil du klare å se vekk fra hat kommentarer og folk som vil deg vondt. The little things  

Ufortjent hat

Gjennom hele oppveksten min har jeg vært omringet av positive, glade og snille mennesker. Selv vil jeg påstå at jeg er en av dem. Jeg ser alltid løsninger, selvom det kan virke umulig. Jeg ser alltid frem til å oppnå noe, selvom det tar tid. Jeg ser alltid det gode i mennesker, selvom mange ser det stikk motsatte.  Bloggen min er litt overfladisk, kan virke perfekt og alltid smilende og glad. Men det er fordi jeg ønsker at dere lesere skal føle at dette er et fint og avslappende sted å komme til, jeg tror alle trenger det og har godt av det - på den måten at noen kanskje blir inspirert, motivert eller rett og slett får et smil om munnen. 



En av de mest stilte spørsmålene når det kommer til bloggen blant venner, sponsorer og møter; hvordan takler du hatet? Det er ganske trist å si det, men etter mange år med dritt kommentarer rettet mot meg, har jeg blitt vant til det. Jeg tror ikke det finnes en eneste kommentar som kan påvirke meg lenger. Selvfølgelig, hvis jeg har hatt en kjempe dårlig dag og ser en kommentar som virkelig treffer meg, kan det såre. Men det er heldigvis sjeldent, det er sjeldent jeg har så dårlige dager med meg. Etter mange år som blogger har jeg lært meg hvordan negative kommentarer skal høres og leses. Jeg leser kommentaren, tenker over det og slipper det. Tro meg når jeg sier det, det er tungt. Det er tungt å lære seg det. Folk glemmer at vi reagerer forskjellig på hat kommentarer, dere må huske på at selvom dere vet mye om meg, favoritt youtuberen din eller en annen blogger; så er det så veldig mye annet dere ikke vet. Du vet ikke om fortiden demmes eller andre ting de kanskje har problemer med i hverdagen sin. Alt kommer ikke ut på internett som mange tror.

Jeg er klar over at som blogger legger man livet sitt ut på nett, men det er ikke slik at automatisk når man blir blogger så er det greit å spre hat, bli forfulgt eller bli mobbet. Det er ingen regel som sier at det er ok, verken på skolen eller over nettet! Uansett hvor mange følgere en har på bloggen sin, eller hvor mange venner en har, er vi fremdeles mennesker alle sammen. Uansett hvilken person du skulle se; en blogger, en som går ute på gaten, en som jobber som modell - de alle har en eller annen ting i livet som plager de. Som sagt, gjennom blogg/youtube er det mye som ikke blir sagt, fordi det er privat. Det er noe mange glemmer, veldig mange faktisk. Du er nødt for å behandle hver eneste sjel med respekt, ikke minst, behandle mennesker som mennesker. Det irriterer meg hvordan andre kan tenke at det er okei å være slem fordi noen velger å dele livet sitt på nett. Hvis noen spør etter kritikk, svar på en fin måte, du trenger ikke alltid være spydig. Hvis en ikke skulle spørre etter kritikk, respekter det! 



Det er trist å se så mange mennesker føler seg bedre av å skrive hat, at det virkelig får dem til å føle seg bra av det. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe som virkelig fikk dem til å bli glad istedenfor, for disse menneskene er ikke lykkelig overhodet. Det er noe du må huske på, du som ofte får hat rettet mot deg. Vi må også huske på at de er mennesker de også. Det er kanskje ikke den riktige veien å gå, det å skrive hat kommentarer, men for de som sitter å skriver ekle kommentarer - føler dette er den beste måten å få seg selv bedre på. 

Det er så forferdelig å se at triste mennesker, skal gjøre andre mennesker som ikke har vært trist, bli trist. Vær så snill å ikke bruk energi på noen som sprer negativitet på deg, når de ikke engang kjenner deg. Det er ikke verdt det! Jeg har tusenvis av venner som har blitt mobbet både på skolen og over nett, men de fortsetter. De fortsetter med blogging, de fortsetter med skolen, de fortsetter med jobb. Skjønner dere hva jeg skal frem til? Ikke stopp å gjør noe du elsker, bare på grunn av enkelte mennesker som sprer hat. Husk på alle de rundt som bruker tiden sin på deg, bloggen din, youtube kanalen din eller hva annet det skulle være. De elsker deg, de støtter deg, de er grunnen til at du kan leve av det du virkelig elsker. Bruk tiden din på de menneskene som betyr noe for deg. 

Skulle ønske jeg leste mine egne ord for 3 år siden..

Dad, a daughter`s first love



Du strekte deg langt for å beskytte meg, på alle mulige måter. Jeg husker vær gang det var noe i veien (dette kunne være alt fra bekymringer ved puberteten til krangling i vennegjengen på skolen), så ville du alltid lytte. Du lyttet alltid for å høre hva som hadde skjedd og hva som var problemet, du ville høre alt. Jeg satt gråtende ved siden av, og fortalte. Da jeg var ferdig, tok du opp gitaren og lagde en sang. En sang som fortalte meg hva jeg burde gjøre, tips og råd, dine meninger og at jeg skal ta alt med et smil. Det var din måte å gjøre det på, og jeg elsket det. For vet du hva? jeg fikk med meg hvert eneste ord du sang. Jeg fikk så mange svar gjennom sangene dine, uten å trenge å spørre så veldig mye - fordi du lyttet. 

Plutselig stod jeg alene i den store verden, uten deg. Men du lærte meg noe viktig, kjærlighet. Uten den kjærligheten du gav meg, hadde jeg aldri klart meg. Du lærte meg hvordan man skulle være en god venn, for jeg så hvordan du behandlet dine venner. Du lærte meg hvordan jeg skal hjelpe andre, for jeg så deg hjelpe. Du lærte meg å lytte, for jeg så deg lytte. Du lærte meg ordtaket: vær mot andre, slik du vil at andre skal være mot deg - gjennom måten du var på. Dette er noe jeg har tatt med meg videre i livet, og det er sant som du sier, det føles ekstra godt når man har klart å hjelpe et menneske på en eller annen måte. Hvor fantastisk er ikke du, pappa? Jeg er så stolt. Jeg er evig takknemlig. 

Du er en ekte helt! Gratulerer så masse med dagen, verdens fineste pappa. ♥  Elsker deg mer enn alt annet. 

Kviser og carvings

 

Når man får kviser og carvings, og skjønner at det er den tiden av måneden..

 



Jeg tipper alle jenter der ute skjønner hva jeg skal frem til, så trenger vell ikke si så mye mer om den saken. That`s life. Kan noen jenter der ute komme med forslag til hvilke personlige innlegg dere ønsker? Føler for å åpne meg opp å være litt mer ærlige med dere. Jeg vil at dere skal bli litt mer kjent med den virkelige Benedikte som ikke alltid blogger om det perfekte og overfladiske. 

Uten BH everyday


LETS TALK




- COMFERTABLE - 

Hva tenker du om å gå uten BH i hverdagen? Først og fremst finnes det plagg hvor jeg ikke takler at bh-stoppene synes bak på ryggen, eller at stroppene synes over skuldrene. Sist men ikke minst, superbehagelig uten. Jeg har hørt mange historier om at hengepupper er en risiko, men vet dere hva? Jeg har ikke såppas store pupper at jeg tror det vil gjøre noen skade - jeg har vell det man kaller en normal størrelse. Oi, nå ble det veldig privat. Men seriøst, jeg ser ikke noe galt i det og skjønner ikke hvorfor mennesker skal henge seg opp i det. Skjønner det er discusting om man ser nipler gjennom genseren; tar seg vell ikke så godt ut forran barn eller folk som spiser. Men det er noe man fint kan unngå selvom man ikke alltid bruker bh. + at dere ikke må glemme at jeg tar bildene hjemme i mitt eget hus, under mitt eget tak.

Dere kan klage så mye dere vil, men jeg slutter ikke med å gå uten når jeg føler for å gjøre det. Finito. 

Et uredigert bilde



Im good enough.

Jeg får ofte kommentarer på hvordan jeg ser ut, blant annet mange kommentarer på redigeringen min. Skal være ærlig med dere å si at det kjennes på kroppen å få daglige kommentarer rettet mot meg, og uansett hva jeg gjør er alt feil. Om jeg kjenner de anonyme jævlene godt nok, vil de påstå at dette bilde også er redigert. Selvfølgelig gjør det vondt! Selvfølgelig er det sårende! Men innerst inne vet jeg at jeg er bra nok, jeg må bare grave det frem, av og til tar det lengere tid enn andre dager. 

Det er frustrerende å høre at man redigerer bildene for mye, eller spørsmålet om man er så stygg at man ikke tørr å unngå photoshop. Det har absolutt ingenting med det å gjøre, det har noe med tilfredstillingen å gjøre. Jeg liker å redigere kontrastene, sette på filter, få sminken til å poppe frem. Jeg personlig liker det, jeg personlig syns det blir bedre bilder av det. 

Så får jeg også veldig mange kommentarer på at jeg ikke likner meg selv på bilder som i virkeligheten. Her stiller jeg meg alltid et spørsmål; hvordan er det mulig? Hvordan er det mulig at jeg knipser et bilde av meg, legger det ut på internett, og får høre at dette ikke er meg? Hvordan er det mulig at et uredigert bilde av meg selv, ikke likner meg? Hvem likner det på da, er det noen spesifikke personer du heller ser i bildet? Det er så mange kommentarer jeg stiller spørsmål til, men som jeg lar vær å skrive til. Jeg er nok ikke helt vant til de stygge kommentarene enda. 

Innbrudd, politi og hjertebank

Jeg har hatt det så utrolig vondt de siste dagene, det er tungt å ikke føle seg trygg i sitt eget hjem. Ja, jeg har hatt innbrudd. Det høres kanskje ikke så forferdelig ut, men jeg har tatt det tungt. En veldig ubehagelig situasjon spør dere meg. Å våkne til at alle tingene er vekk, er ingen hyggelig opplevelse. Jeg skjønner ikke hvordan mennesker kan bryte seg inn i andres hus, det er helt forjævli gjort. Når det er sagt, ble jeg utrolig skremt da spørsmålet fra politiet kom "det kommer ikke fra bloggen?" - hvordan skal jeg vite det? Jeg mottar hat kommentarer og trusler hver eneste dag. Hvem av de skal jeg ta seriøst og ikke? Jeg tar ingen kommentarer nær meg, og tenker aldri over hets kommentarene som tikker inn. Derfor følte jeg at bloggen var et skummelt sted å oppholde meg på en liten periode, men nå som jeg ser i avisene, hvor mange innbrudd som faktisk skjer - vet jeg med ganske stor sikkerhet at jeg ikke trenger ta innbruddet veldig personlig. 

Nå er det ikke annet enn å bygge meg selv opp igjen, lære meg å bli trygg igjen, lære meg å kunne slappe av igjen. Jeg håper og tror bloggen vil hjelpe meg mye fremover, det har den gjort før. Bloggen får meg til å tenke mindre på vonde ting, for jeg har så mye annet å planlegge istedenfor. Nå lover jeg å blogge fremover, jeg lover videoer og jeg lover innlegg som dere har gitt ønsker om! Før jeg avslutter dette innlegget vil jeg takke alle venner og familie som har støttet meg, som har satte et smil på meg. Tusen takk som stiller opp når jeg trenger dere mest. Takk til dere blogg lesere som har sendt massevis av hjerter, tanker og sendt klemmer. Det betyr mer enn hva dere aner.

Takk. ♥

 

Du gjør meg direkte kvalm



Jeg har ingen gode ord å si eller komme med, jeg er helt tom. Først å fremst vil jeg kalle alle som sitter å ler av denne saken noen skikkelige drittsekker. Ja, bildet som har kommet ut er ikke heldig, ja det er ekkelt. Men hva faen forventer dere? Skulle dette vært et deilig bilde? Skulle dette være morsomt? Gi dere. Er du gammel nok så sitter du ikke å ler av mennesker som blir krenket, du sitter faen ikke å ler av mennesker som har vært så jævla uheldig med en gutt at han er idiot. Du sitter ikke å kaller en annen jente for hore, fordi hun har vært med en som har tatt bilde uten lov og på toppen av kaken sendt det videre. Du gjør bare ikke det. Lavmål. 

Hva hvis det hadde vært deg? 

En annen ting er gutten som har gjort dette. Du er ikke frisk, du har noen seriøse problemer. Du får meg til å bli direkte kvalm av å se deg, nå skal jeg ikke gå å snakke stygt om utseende ditt, eller personlige greier. Men jeg må få lov å si at du gjør meg kvalm på måten du er på. At du virkelig er så forbanna slem. At du virkelig er så ekkel. Du driter deg skjøl på leggen uten å vite det. Du tenker ikke at ingen ønsker å ha et forhold med deg, i frykt om at det skal skje oss det samme. Beklager altså. Håper du fikk det du ønsket, samtidig håper jeg du får høre det hardt tilbake. 

Du har drette deg ut, du har ødelagt deg selv og det fantastiske ryktet ditt - jeg er fornøyd med det. 

The soundtrack to my life

Musikk er en stor del av livet mitt. Den har en styrke som gjør at jeg rett og slett kan føle meg bra på mine verste dager og glad på de mest tragiske dagene. I samme slengen kan en sang treffe meg så hardt at tårene triller.. noen ord kan virkelig få deg til å tenke. Siden musikk faktisk spiller en stor rolle i livet mitt så tenkte jeg kanskje det kunne vært morsomt å dele mine favoritt sanger med dere? Nå tenker jeg ikke på sanger som nylig har kommet ut, men mer sanger jeg har masse minner med. 
 

 
 


Hall of fame - The script, Will.i.am
Dette er helt klart sangen jeg kaller "min og kjæresten min sin sang". Da vi møttes var dette en stor favoritt og satt på sangen vær gang vi fikk en bra følelse. Hvis vi vant noe, hvis vi var på ferie, hvis vi tok lengere kjøre turer - sangen har vært med oss lenge. Den betyr veldig mye for meg ♥ Og bare for å ha sagt det så elsker vi sangen enda den dag i dag, det hender ofte at dere kan høre oss spille sangen når vi kjører eventuelt bare koser oss hjemme. 
 
Everytime we touch - Cascada
Hvor skal jeg begynne? Jeg har seriøst blitt oppvokst med denne sangen; mamma, venninner, fester, jenterommet.. you name it. Cascada har vært en stor favoritt opp igjennom årene. Ikke bare var det meg og mamma som digget til sangen når vi skulle til og fra butikken, men jeg og bestevenninnen min dro ofte hjem for å synge Cascada på singstar. Haha, herlig!! Sett på denne og du vil se meg stå på bordet og smile bredt! 
 

 
 


Bonski - Broiler
Haha, bare le av meg nå. Men fy fader så mange gode og morsomme minner jeg har med sangen. Det første jeg tenker på er den gode tiden jeg hadde i Gol og Hemsedal. Jeg jobbet som sagt på Pers Hotell da sangen kom ut, og de nevner blant annet i sangen "vi kjører sikk-sakk forbi Pers Hotell" - noe vi syns var kjempe stas. Så dere kan tenke dere festene vi hadde på Pers, det klikket!!!!! Var vanvittig morsomt. Så ja, en god slager for meg på fest. 
 
Whistle - Flo Rida
Jeg kan nesten ikke unngå å fortelle dere om Whistle. Her er også en av "min og T" sine sanger. Sangen som kan gi meg tårer på øyeblikket, gledestårer. Jeg husker den gangen jeg kom inn til Thomas for å fortelle at jeg var vanvittig frustrert og stresset over eksamen som jeg skulle ha, samtidig var livet mitt snudd opp ned. Han satt på sangen og holdt rundt meg. Dette var tidlig i forholdet vårt og det betydde ekstremt mye. Jeg har aldri hatt en kjæreste som har tatt så godt vare på meg, og som skjønner meg i alle situasjoner. 
 

 
 


Her kommer vintern - Jokke & valentinerne
Wow dette er en sterk sang for meg. Mens jeg skriver dette har jeg ikke satte på sangen for å høre, fordi jeg vet det kommer tårer. Dette var en av pappas favoritt sanger som beskriver han så godt som overhode mulig. I begravelsen til pappa stilte Gudfar og en god kompiss av pappa opp å sang denne.. Ingen kan noen gang forstå hvor mye det øyeblikket betydde for meg, ingen. Er det virkelig en sang som sitter meg innerst inne, så er det denne. Absolutt. 
 
Don`t you worry child - Swedish House Mafia
Tidens sang som minner meg om mye fyll, latter og russetid! Tiden min i Alta var noe av det mest sykeste og kan med hånda på hjerte si at jeg vurderer å flytte tilbake etter noen år. Sangen minner meg også om gode folk, gode venner og gode kollegaer. Jeg elsker Alta! Vil påstå at sangen hadde nok langt ifra vært like bra, dersom ikke sangen hadde blitt spilt av under de mest sykeste øyeblikkene. 
 
 


Sommerflørt - Sandra Lyng
Jeg vet at bestevenninnen min kommer til å lese innlegget, så jeg må nesten ta med Sandra Lyng sin sang også. Haha! Kine er jo en av de som betyr mest i verden hos meg, og uten henne vet jeg virkelig ikke hvordan livet og dagene ville vært. Jeg husker jeg alltid måtte være han gutten som rapper i sangen (for jeg måtte alltid få det dårligste, alltid!).  Men vi har i hvertfall mange gode minner og mimre tilbake med, spesielt om vi hører sangen. 
 
Feel this moment - Pitbull & Christina Anguilera
Hvem hørte vell ikke på den? Kanskje ikke en sang jeg har så mange minner med, men mer en sang jeg husker veldig godt. En sang som liksom alltid ble spilt av uansett hvor du befant deg. En sang som lenge har vært en stor favoritt hos meg, men kjenner jeg begynner å bli litt trøtt på den nå. Funker av og til! Må bare være i godt humør før jeg setter den på, haha. 


Har du noen sanger du husker spesielt godt? Let me know. 

Kjære bloggbarna; må dere henge ut personer for å trå til et stunt?

Jeg kom over et blogg innlegg igår som fikk meg til å gape, kanskje var det meningen - ikke vet jeg. Blogginnlegget var skrevet av en "10 år" gammel jente hvor hun forteller at hun ønsker å bli like pen som topp bloggerne, og hennes vei til målet var operasjoner. Følgende skriver hun at hun gleder seg svært mye til dette og legger til et spørsmål; Hvorfor kan ikke jeg ta operasjoner siden alle andre gjør det? Med dette fulgte det med en video hvor vi blant annet får se enkelte bloggere som har tatt plastisk kirurgi (for meg ser det ut til at de henger ut enkelt personer). (Innlegg/stunt skrevet av bloggbarna). 

La meg ta et pust i bakken å riste på hodet før jeg skriver videre. 

Mine meninger om dette handler på to forskjellige synsvinkler. Jeg kan se det gode i blogg innlegget, men det vipper desverre mer på kanten hos meg. Dette var drøyt og det provoserte meg fryktelig mye. Jeg syns det er et bra stunt på grunn av det viktige emne; kroppspress og påvirkning. Verden bør faktisk ta seg et skritt tilbake å se - helt riktig bloggbarna. Men syns ikke dere det er litt bak mål å legge skylden på bloggere? Jeg mener da det er foreldre sitt ansvar at barna vokser opp med gode verdier. Det blir feil å legge hele skylden på oss bloggere, skjønnhetspresset har vært i verden lenge før toppbloggerne (inkludert meg selv) ble født. Innlegget deres hadde ikke provosert meg dersom dere hadde droppet å henge ut enkelte personer. 

Jeg skal ikke nekte for at vi bloggere ikke har en enorm påvirkningskraft hos unge, men om de som velger plastisk kirurgi føler seg vel med det - ja, så må de få gjøre det. Dette angår verken deg eller meg på noen måter, og vi har ingenting med det å gjøre. Håper dere kan lage et bedre stunt neste gang uten å måtte peke finger / legge skylda på andre. Som jeg nevnte ovenfor, det er foreldres ansvar. 



Hva syns dere om stuntet til Bloggbarna? 

Mobbere mobber av en grunn

 



Som blogger får jeg ofte høre hvor fint det er å komme til bloggen min å lese om ting som setter et smil om munnen deres. Jeg får også høre mye hjerteskjærende ting: som for eksempel mobbing på skolen. Det er fint å høre at bloggen min hjelper dere gjennom hverdagen, men mobbing er ikke greit. Jeg tar opp temaet fordi det er en viktig sak, ikke minst er det like viktig at "mobbe offerene" også klarer å holde tankene på riktig plass. Jeg vil ikke være hard mot dere som har blitt mobbet på noen sett, men ikke la mobberne vinne over deg. Vet du egentlig hvorfor mobberne mobber deg? De vil ikke se deg gjøre ting bra. De vil ikke se deg fullføre ting, de vil ikke se deg lykkelig. Du når målet ditt, du fullfører. Mobberne sitter å ser på deg, de fokuserer så mye på livet ditt at selv klarer de ikke fullføre sin egen drøm. Alt handler om sjalusi og misunnelse. 

Hvorfor er de så mye bedre enn deg, de som mobber? Du er klar over hvor langt de allerede har synket ned på grunn av mobbingen? De gir et tegn på at de selv ikke har det bra, og er nødt for å overbevise alle andre om at de er bra nok. Det er i hvertfall hva jeg har erfart. Tenk at de gidder å bruke tiden sin på en de hater, tenk hvor mye energi vi tar fra dem ved å bare poste et bilde på instagram, tenk hvor mye sinne vi får ut fra dem ved å vise hvor lykkelig vi er? Helt ærlig, tror du virkelig de hater deg? Tror du virkelig de syns du stygg? Hvis de hadde ment det, tror jeg ikke de hadde hatt noen formeninger om deg. Jeg tviler også på at de hadde orket å stalket deg som noen gærninger dersom de hadde ment det de hadde sagt. Du er bra nokk du, mer enn bra nokk. 

 

Sunday Thoughts: Alone Time.





I ENJOY BEING ALONE A LOT OF THE TIME

 



Jeg liker å være alene mye av tiden og foretrekker heller en filmkveld enn å ta en tur på byen. Eller nei, jeg vil faktisk ikke si det. Haha! Det jeg prøver å si, jeg trives veldig godt i mitt eget selskap, selvom det kan virke det motsatte. Jeg er en veldig sosial person som ellers kommer veldig godt overens med alle jeg møter (nesten alle), og er ofte sammen med en eller annen person. Det er fort å glemme hvordan det er og faktisk være litt alene. Jeg elsker å feste sammen med gode venner, jeg elsker å dra på middags date med bestevenninnene, og jeg elsker å være samboer med verdens beste kjæreste. Men noen ganger skulle jeg ønske at jeg var flinkere å koble litt ut, koble ut fra verden. Bare være meg. 

Hvordan skal jeg forklare en situasjon jeg selv ikke skjønner? Jeg trives ufattelig mye med alle jeg har rundt meg, men fremdeles har jeg et lite ønske om å bli flinkere på å koble litt ut? Det er merkelig. Akkurat nå har jeg bare lyst å sette meg på en båt, se ut over havet, ta spa, et glass vin og nyte utsiktet. Helt seriøst, eller bare sette meg spontant på en fly tur og ta meg inn på hotell. Jeg vil hoppe i fallskjerm! Klarer dere se poenget mitt? Det føles ut som at tiden har blitt stoppet opp, alle drømmene mine bare er der, men blir ikke fullført fordi jeg ikke klarer å koble ut fra den hektiske hverdagen min (som egentlig ikke er så hektisk, det er bare meg som lager flere avtaler enn hva tidsplanen egentlig rekker). 

Jeg la meg ikke frivillig under kniven

Jeg hadde planlagt å dra på fest med noen venner i Gol, Buskerud. Vi skulle på fors, videre på Pers, og nach i Hemsedal. Jeg startet som vanlig fredagen min med å dra på butikken for å handle nye blomster, litt snacks og drikke til kvelden. Helt til jeg kjente at magen startet å knipe seg, det var overlevende smerter. Jeg klarte å overskje dem, i hvertfall noen timer. Mensensmerter tenkte jeg. Litt rart, for det er noe jeg aldri pleier å få. Senere ut på dagen, lå jeg strakt i sengen. Klarte ikke røre en muskel, smertene tok over. Mamma spurte meg i ny og ned hvordan smertene var på en skala fra 1-10. Jeg svarte 4. Det er vanskelig å skjønne hvor vondt man faktisk har det, når man først sitter i en alvorlig situasjon. Jeg ville ikke at ambulansen skulle bruke tid på meg, for alt jeg viste, kunne det vært mensensmerter. Hva med de som trenger sykebilen mer enn meg?



Jeg er en person som skjeldent gråter eller klager, så til tider kan det være vanskelig å lese meg som person. Men mamma skjønte raskt at det var noe som ikke stemte, takk gud for det. Hadde det ikke vært for min kjære mamma, er det ikke sikkert jeg hadde sotte her i dag. På en vondhetsskala på "4", kom ambulansen til slutt å hentet meg. Mens jeg lå i ambulansen ble jeg borte, smertene tok meg helt vekk. Jeg husker ikke annet enn at jeg plutselig lå på sykehuset i Ullevåll med 7 spesialister rundt meg. Jeg husker sengen som trallet fort over gangene, leger sprang rundt meg, sprøyter og kabler rundt hele kroppen. I neste øyeblikk, våkner jeg med slange i nesen. Formen var forferdelig dårlig, men smerten i seg selv var borte. Jeg merket selvfølgelig at det var noe som ikke stemte, jeg følte meg fyllesyk. Av en eller annen grunn, trodde jeg i et øyeblikk at festen i Gol hadde tatt av. Ble pokkern meg så redd! Fylleangst på sekundet, haha! Nei, morfin dere. Jeg var helt i drømmeland, selv skjønte jeg ikke at jeg hadde nylig våknet fra narkosen. Når bedøvelsen startet å gå vekk, våknet jeg på ordentlig. Et smertehelvette som ikke kunne måles med en skala på 4. Nå var den deffinitift 10! Jeg prøvde å reise meg opp fra sengen, som funket dårlig. Jeg kunne ikke røre på meg. 

Der satt jeg plutselig, bandasje snurret rundt hele magen og trengte hjelp til vær minste ting. Oppholdet på sykehuset varte i over 1 månede, jeg spydde flere ganger dagen, måtte få mat gjennom et rør ned fra halsen, brukte gåstol + sykepleier for å kunne gå. Tiden har aldri gått så sakte, noen ganger føltes det ut som at klokken stoppet. Det er sykt hvor skjørt livet er, hvordan ting plutselig kan snu om. I skrivende stund sitter jeg med arr på magen, og kunne ikke brydd meg mindre. Jeg lever og er mer enn takknemlig. Jeg sitter kun igjen med verdens fineste arr, som alltid vil minne meg på hvor heldig jeg faktisk er. 

Operasjon: kinnben



Jeg begynner å frykte for at kroppspresset har blitt helt sinnsykt, kanskje henger jeg litt etter. Men når det kommer inn spørsmål som: "har du operert kinnbenene dine eller er du bare sykt heldig?", så blir jeg nervøs. Aldri i hele mitt liv har jeg gått i byen å tenkt på hvordan kinnbenene til andre er! Dere må slutte med det, vær så snill. Kjenner blogging ikke er så gøy lenger, de siste kommentarene som har tikket inn har vært spørsmål angående puppene mine, kinnben, lepper og resten som har med plastisk kirurgi å gjøre. Det er nesten så jeg innbiller meg selv å ha operert kinnbenene høyere opp. Går det egentlig ant å operere kinnbenene? 

Jeg har fått høre utallige mange ganger at jeg er heldig som har markerte kinnben som ligger høyt på ansiktet. Det er en ting jeg aldri har tenkt over før, men har lagt merke til i det siste. Vet ikke om det er kinnbenene, highlighteren eller ansiktsformen som får det til å virke slik, men nei, jeg har ikke tatt noen operasjoner i ansiktet.  Hvor mange ganger må jeg skrive innlegg om det? Jeg tror dette blir den siste. Når jeg tenker meg om, så skrev jeg et veldig personlig innlegg for noen år tilbake. Innlegget handlet nemlig om operasjoner jeg har gått gjennom. Kan det være derfor dere spør så ofte om det?

Føler meg dum når jeg skriver dette

 



..men jeg har aldri i hele mitt liv prøvd hasj eller noen annen form for rusmidler. Det er helt sykt at jeg kan være stolt av en slik ting i dagens samfunn. Det burde overhodet ikke være slik? Når jeg sier at jeg kan være stolt, er det langt i fra mine egne ord. Nå har jeg utrolig lite kunnskap om for eksempel hasj, og har ingen interesse å sette meg inn i det, derfor velger jeg kun skrive ut i fra hva jeg ser og hører fra hverdagen min. Jeg orker ikke lage et kela mellom de som går på det, og de som ikke gjør det. Jeg gir meg blanke faen. Hører jeg at det pågår rus på en fest, så ser dere meg fort snu i dørkanten. Slik er det bare, det er ikke normalt i min verden. Om du ønsker å gå på rus/dop - ikke mitt liv, ikke mitt problem, jeg ønsker ikke være en del av det. Slik ser jeg på det, det er bare noe jeg rett og slett ikke ønsker å være en del av. 

Fra min vinkel er det helt absurd å høre "serr, har du aldri prøvd det?", for min reaksjon er taushet og hakeslep mot de som forteller meg at de går på det. Er det blitt så normalt den dag i dag? Er det virkelig slik at alle har prøvd det? Jeg syns så synd på dere yngre jenter som må vokse opp i et miljø som dette, bare tanken gjør meg stresset. Jeg vet ikke hva jeg prøver å nå ut med dette innlegget en gang, for jeg vet hva tilbakemeldingene blir. Jeg vet hva de som er i mot rus vil si, jeg vet hva de som går på rus vil si. Og her sitter jeg uten kunnskaper, prøver å påvirke dere yngre til å ikke la dere lure. Ikke la dere lure av jævelskapen? ikke la dere lure av et stoff som vil få dere til å slappe av? ikke la deg lure til å bli avhengig av noe forferdelig? Hva faen gjør dette egentlig med deg? Jeg vet ikke, helt ærlig, jeg vet ikke. Så liten interesse har jeg for det. Etter det jeg har sett, så virker det skadelig. Jeg skriver om hva jeg ser, og dette er hva jeg ser. Jeg ser mennesker som skader seg selv, som ødelegger seg selv. Jeg ser mennesker som lever av nav, de klarte ikke fokusere på skolen mer. Jeg ser mennesker med store summer av kontanter, som ender i slagsmål. Jeg ser mennesker på gaten, tigge etter penger. Jeg ser mennesker gråte, fordi de har blitt slått. Jeg ser mennesker som ikke har det bra, fordi rusen har fucka alt. Jeg ser mennesker som er så desperat, at de tyr til tyveri & vold. Dette er hva jeg ser, og for meg er dette skummelt, ekkelt, ustabilt & utrygt. Jeg klarer ikke se et lykkelig liv i dette. At jeg aldri har prøvd noen form for dop og andre rusmidler burde ikke være en ting man er stolt over - det burde vært mer normalt. 

Tell Me!

 


CAP - STOLEN FROM MY BOYFRIEND




God morgen kjære dere! Så koselig å våkne opp sammen med kjæresten, spesielt når vi begge har fri hele dagen. Skal hoppe i dusjen nå og senere dra på et møte, jeg gruer meg faktisk litt. Men dere - jeg snakker/skriver jo daglig om alt og ingenting om meg selv. I dag hadde jeg veldig lyst å høre mer om DERE! Hadde vært sykt morsomt om dere orker å ta et minutt og dele litt her i kommentarfeltet. 

Hvor bor du? Hva jobber du som / hva studerer du? Hvor lenge har du lest bloggen min? Hit me!

 

Sannheten bak bilderedigeringen

 



DETTE ER MEG FOLKENS, VÆR SÅ SNILL! 

Så dette er kommentarer jeg får daglig på bloggen, under vært eneste portrett bilde av meg selv. La meg fortelle dere en ting, ja jeg redigerer bildene mine. For eksempel ville jeg kanskje redigert vekk det slitne ansiktet mitt som viser at concealeren har begynt å "crease" seg under øynene - but that`s it. Jeg er en helt vanlig jente som har vært både heldig og uheldig med huden min. Jeg sliter ikke med urenheter, jeg får kanskje en kvise hver 5 månede om ikke mer skjeldent. Men jeg har også mine problemer, blant annet eksem. Skal jeg gå å slenge dritt til deg fordi du ikke har tørr hud? Det blir for feil. Det verste jeg kan høre, er dumme påstander som ikke er sanne, blant annet som nevnes "du redigerer vekk alle kvisene dine" - Nei, jeg har ingen å redigere vekk.
 






 

Det er trist å høre at bloggen min påvirker så sterkt, det hater jeg. Virkelig. Spesielt når det kommer til utseende mitt som jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg er klar over hvor mange som streber etter det perfekte utseende med plettfri hud, jeg ser dere. Men hvordan tror dere jeg føler meg til tider? På vinteren blir huden min ekstremt tørr, og jeg sliter virkelig. Huden kan bli så tørr at det flasses opp, med andre ord kan jeg ikke bruke sminke, fordi det gjør huden tusen ganger verre. Jeg har ingen måter jeg kan dekke det på, jeg har ingen måte jeg kan fikse det på. Men vet dere hva? Det driter jeg i. Jeg har tørr hud, ja det suger, men jeg er ikke alene om det. Det er så normalt at det finnes ingenting å skjemmes over. Jeg håper og ber til gud om at du som sitter med urenheter, kan tenke og føle det samme. Det er absolutt ingen skam å bære med seg, absolutt ikke! Noen ganger får man ikke fikset ting man skulle ønske på seg selv. Jeg har vært hos hudlegen utallige mange ganger, og ingenting funker. Jeg har funnet et krem som forhindrer flassingen i ansiktet, men på kroppen er det et helvette til tider. Armene mine ser av og til ikke ut, samt leggene mine som er fulle av arr etter kløingen. Det er helt forferdelig, men jeg har lært meg å akseptere det, leve med det. Tenkte å vise dere bilder av hvordan armene mine faktisk kan se ut til tider, men akkurat nå er huden min utrolig fint. Det er først i minusgrader at huden min starter å reagere kraftig. Så jeg får skrive et innlegg om det senere, når den dag kommer. 
 

· COMMENT BELOW ·

Sliter du med urenheter, kviser, oljete eller tørr hud? Gjerne kommenter i kommentarfeltet og del tips. Trenger nødvendigvis ikke bare være tips til tørr hud kun fordi jeg sliter med det, men gjerne kom med andre tips mot for eksempel hudormer - ALT. Ingen som er alene om noe.. jo flere kommentarer, jo flere klarer vi kanskje hjelpe andre ♥ Masse klemmer fra meg. Og håper dette innlegget hjalp litt, både for min del og andres. 

 

Det skjer alle andre

 

Jeg deler ikke ofte private ting med dere på bloggen, men denne gangen skal jeg absolutt gjøre det. Hvorfor? Kanskje jeg klarer å få opp øynene til folk. Jeg sitter enda å tørker tårene vekk fra ansiktet, fremdeles skjelven og livredd. Spørsmålet om når jeg ønsker å dele noe med dere, er en annen ting. Akkurat nå virker bloggen et skummelt område for meg, og jeg vet ikke hvor mye jeg tørr å dele. Dere tror kanskje dette er et innlegg for å tiltrekke meg lesere, men jeg er ikke den type person. Jeg bare håper dere ikke sparker meg lenger ned enn hva jeg allerede er nå. Jeg skal prøve å klistre på meg et smil, få rutinene til å gå som normalt og fortelle dere hva som har skjedd senere. Om det som har skjedd, er på grunn av bloggen er uklart. Dersom bloggen er årsaken, har jeg tatt meg lærdom og føler det er enda mer viktig å nå ut til de yngre jentene her ute i verden, som deler store innblikk i livet sitt uten å vite hva de faktisk gir seg ut på. En blogg er ikke bare en blogg, et provoserende innlegg er ikke bare et provoserende innlegg. Vær forsiktig. 

Vi ser og hører forskjellige ting på internett, men det er ting som skjer mot alle andre utenom deg. Vi tenker kanskje over saken og syns synd på de, men det glemmes fort. For slike ting skjer kun på VG, ikke deg. Nå har jeg hatt uflaks, en uflaks som ikke kan glemmes. En uflaks som har gravd seg inn i tankene mine. En uflaks som har ødelagt trivselen min. En uflaks som har ødelagt trygghetsfølelsen min. En uflaks som stjeler energien min. En uflaks som gjør at jeg må klistre på meg et smil som egentlig ikke finnes der. Men jeg har også hatt flaks, jeg sitter her like hel som person. Håper alle foreldre der ute passer på hva barna skriver og legger ut på nett, hvilke bilder de tar og hvordan handlinger de gjør. Det følger alltid med skumle konsekvenser, konsekvenser man aldri kunne tenke seg. Trusler, hat kommentarer og fake facebook profil av datteren/sønnen din er det minste som kan skje, og allerede der er du i en ekkel posisjon. 

 

4 years

 

 

___________________________________

 

Vet du hva jeg kaller ekte kjærlighet? forholdet mellom oss to. Jeg tror mange misunner og unner forholdet vårt, helt klart. Det er ikke så rart, jeg føler meg veldig heldig som har deg. Vi har det ganske så perfekt sammen. Kanskje har vi ikke de samme interessene, jeg hater å se på fotball kamper, men jeg gjør det fremdeles. Du hater å ta bilder til bloggen, men du gjør det. Hvorfor gjør vi slike ting sammen? Hvorfor orker vi? Det er vell tiden sammen vi liker. Smilet ditt når Fellaini setter inn mål med hodet, den hissige stemmen din når Rooney ikke gjør som forventet. Jeg koser meg, og du får alltid et smil rundt munnen min selvom jeg sitter å ser på tidens kjedligste greie på tvn. 

Vi er så sinnsykt forskjellige. Du er den tålmodige som alltid kan diskutere i flere timer. Jeg er den rastløse som aldri orker å diskutere. Du er den som kan spøke om ting, samt hærje med meg i flere timer - jeg er den som kanskje ikke syns det er så morsomt mer etter 10 minutter. Du er den late personen som trives best fremfor tv skjermen, kanskje av og til tar deg tid til fotball treninger - jeg er den som alltid må ha noe å gjøre, omså bare en liten gå tur i byen. Du er den som bryr deg om hver minste ting, jeg er den som gir litt mer faen. Du har lært meg å være tålmodig - jeg har lært deg at noen ganger må man faktisk være litt stresset. Du har lært meg å sette av litt "slappe-av-tid" til meg selv, mens jeg får deg ut av huset og vekk fra sofaen. Du har lært meg å være åpen, snakke om ting, og faktisk bry meg. Jeg har lært deg at noen ganger er det bedre å gi faen. Vi klikker så alt for godt sammen til å være så forskjellige. 

 



29 januar 2016 betyr 4 år sammen. Vi satt senest for 1 månede siden å spurte hverandre om hvor lenge vi hadde vært sammen. Var det 4 eller 5 år? Haha! Hvem bryr seg egentlig? Hvor lenge man har vært sammen har ingen betydning spør du meg, jeg var like glad i deg for 4 år siden, som det jeg er nå (om ikke mer glad i deg). Jeg er like lykkelig nå, som det jeg var første dagen vi møttes (om ikke mer lykkelig). Det er det som betyr noe. 

Takk for at du er akkurat den du er ♥ I love you!

 

Ikke for å skape dårlig stemning..

 

I mange år har det blitt snakket om å ikke skyte opp raketter før tiden er inne, men det er noe vi ikke bryr oss om. Er det ikke rart at jeg sier "vi", når jeg egentlig sikter til deg som skyter opp raketter flere dager i forveien? Ikke meningen å putte alle under en kam, jeg vet det finnes mange omtenksomme mennesker der ute, heldigvis. Jeg kan sette en hånd på hjerte å si tusentakk til dere som venter med rakett skytingen, jeg bryr meg og jeg vet du varmer mange andres hjerter like mye. Det er bare alt for mange respektløse mennesker der ute, som ikke tenker annet enn på seg selv og sine.

 


 

 



Til deg som skyter raketter alle dager i uken før selve nyttårsfeiringen: har du noen ganger tenkt på de som sitter med et lite kjæledyr i hjemmet sitt? Ja, du har kanskje tenkt over det, men brydd deg fint lite om det. Hunder er trygge i sitt eget hjem, helt klart. Men det burde være en liten bjelle som sier deg at høye lyder gir reaksjoner? Hvordan reagerer du om du sitter fram for Tven i stua og hører en kraftig lyd du ikke aner hva er? Jeg husker en episode hvor folk ble så bekymret og redde at de ikke turte gå ut døren, det var "bare" litt sprengstoff de arbeidet med rundt fjellveggene. Hvordan tror dere dyr reagerer? på samme måten dessverre. Dyr har også følelser, dyr blir også redde. Tenk litt over det.

Til deg som skyter opp raketter alle dager i uken før selve nyttårsfeiringen: har du noen ganger tenkt på de som har opplevd å bli skutt på? La meg ta de menneskene som var på Utøya som et veldig godt eksempel, for jeg mener, ja det er lenge siden - for oss. For de som satt på Utøya, skjedde dette i går. De kjemper fremdeles, og det er noe som alltid vil sitte. Det er ikke en sak de bare kan glemme ut av det blå, det vil alltid sitte. La oss vise litt respekt, la oss vise litt hensyn, la oss vise at vi bryr oss! Tenk på alle de som så sin egen venninne, bror, søster, kompis, nære og ukjente bli skutt. Hvordan tror dere en rakett vil høres ut i demmes ører? Det sier seg selv, og jeg tror vi fleste har en forståelse. Tenk litt over det.


Ikke for å skape dårlig stemning på selve nyttårsfeiringen, men jeg ber deg ikke annet enn å faktisk følge reglene, er det for mye å be om?

 

Social Media Envy



Som folk, eller hovedsakelig unge kvinner på internett, lider vi alle av en bit av sosiale medier misunnelse / angst eller hva annet det skulle være. Jeg personlig tror misunnelse er en naturlig god egenskap å ha, så lenge det ikke ødelegger deg selv. Jeg går knapt en dag uten å bruke sosiale medier. Det har blitt en stor del av livet mitt, måten jeg deler informasjon om meg selv på og måten jeg får se mennesker rundt meg på. Det er svært lite sannsynlig at noen kommer til å dele strømregningen sin på instagram eller blogg, og med dette grunner jeg med at de fleste på sosiale medier ønsker å dele de beste delene i livet sitt. Det gjør jeg i hvertfall jeg. 

80% av livet mitt består av så utrolig mye mer enn de resterende 20% som består av glam og et smilende ansikt. Ergo, alt du ser, trenger ikke være hele sannheten. Noen ganger kan det føles at alle andre lever i det perfekte liv, og oppnår alt de vil, mens for deg går alt galt. Jeg tror det er her enkelte mennesker velger å legge hatet på oss offentlige personer. De glemmer at vi har et liv bak bloggen også. Den mest nyttige tingen jeg har lært med tiden som blogger, er å være oppmerksom og glad på andres vegne om de oppnår suksess eller lykke. Det gjør i hvertfall så jeg føler meg selv bedre! 


___________________________

Jeg kan ikke beskrive misunnelsen jeg har for Sophie Elise. Ikke på grunn av at hun er Norges mest leste blogger og kjent som person. Det er mer hvordan jeg føler jeg ser på henne som person, en beinhard jente med et hjerte av gull. Etter å ha lest bloggen hennes i mange år, har jeg lært så ufattelig mye. Jeg har lært hvor ekle mennesker kan være i kommentarfeltet, jeg har lært kjærlighet, jeg har lært mer om regnskogen, jeg har lært hvor hardt livet er og ikke minst hvor fantastisk det kan være. Jeg har lært å tenke på andre ting enn meg selv og de rundt meg - for eksempel andre saker som skjer rundt om i verden. Igjen, jeg har lært så utrolig mye, og det er noe jeg beundrer henne for. En smart og ekte blogger. 

Ved hjelp av misunnelsen min, klarer den å motivere meg til å gjøre det bra selv på bloggen. Ser dere poenget mitt? At jeg går å snakker dritt til en jeg ser opp til, ville riktig nok gjort meg til en dårlig person (innerst inne ville jeg nok følt det slik). Å takle misunnelsen på en bra måte, gjør virkelig noe med deg som person. Fokuser mindre på hva andre har, legg fokuset på deg selv og livet ditt. Sjalusi på sosiale medier er noe alle vil føle på, før eller senere. Det er helt naturlig! Og som jeg nevnte tidligere: takler du misunnelsen på en god måte, vil du få noe tilbake for det selv. 

Har du noen gang følt det slik? Hvordan takler du det? Gjerne fortell meg i kommentarfeltet. 

Har du noe på hjertet?

- God formiddag, fine leserne mine ♥ -

Om dagen kommer det inn mange spørsmål til meg på facebook og bloggen. Dere vil ha mine råd og svar på hva jeg hadde gjort. Det er super hyggelig at dere spør meg! Tar det som et kompliment. Tenker å ta for meg et eller to spørsmål som jeg kan skrive et utdypende innlegg om. Så om dere har noe på hjertet som dere vil dele med meg og alle andre, eller bare et svar dere lurer på, så del det med meg i kommentarfeltet på bloggen eller facebook siden min. Jeg kommer til å skrive innlegget som Anonymt så fremt dere ikke sier at det er greit at jeg kan legge inn navn! ♥

 

Vær stolt over hvordan du ser ut

 

Har du noen ganger hatt perioden hvor du føler deg dårlig, hvor du skulle ønske du så ut som en annen? Der har jeg vært. Det var en periode hvor jeg vurderte både silikon og restylane, jeg sammenliknet meg selv med andre. Det er det dummeste jeg noen gang har gjort. Jeg fant en feil med meg selv, dermed fant jeg enda en til. Det dukket opp flere og flere feiler. Det er som å gå etter regnbuens ende, du møter den aldri. 

Det er viktig å finne seg selv, akseptere seg selv. Først da vil man finne glede! Tenk deg over to ganger før du sier noe. Det er så mye lettere når du heller finner noe du liker ♥ Nå skal jeg ikke si at dere skal unngå operasjoner, for det finnes mennesker som ikke klarer godta utseende sitt, eller den lille "skjønnhetsfeilen" dem har. Hvis større lepper gjør selvtilliten din hundre ganger bedre - do it! Men bare pass på den vonde sirkelen jeg nettopp pratet om.. Det er ikke alltid der problemet ligger, det kan være noe du rett og slett må jobbe med selv. Gi deg selv tid før du gjør drastiske endringer, slik at du er sikker på valget.