Jeg hadde planlagt å dra på fest med noen venner i Gol, Buskerud. Vi skulle på fors, videre på Pers, og nach i Hemsedal. Jeg startet som vanlig fredagen min med å dra på butikken for å handle nye blomster, litt snacks og drikke til kvelden. Helt til jeg kjente at magen startet å knipe seg, det var overlevende smerter. Jeg klarte å overskje dem, i hvertfall noen timer. Mensensmerter tenkte jeg. Litt rart, for det er noe jeg aldri pleier å få. Senere ut på dagen, lå jeg strakt i sengen. Klarte ikke røre en muskel, smertene tok over. Mamma spurte meg i ny og ned hvordan smertene var på en skala fra 1-10. Jeg svarte 4. Det er vanskelig å skjønne hvor vondt man faktisk har det, når man først sitter i en alvorlig situasjon. Jeg ville ikke at ambulansen skulle bruke tid på meg, for alt jeg viste, kunne det vært mensensmerter. Hva med de som trenger sykebilen mer enn meg?
Jeg er en person som skjeldent gråter eller klager, så til tider kan det være vanskelig å lese meg som person. Men mamma skjønte raskt at det var noe som ikke stemte, takk gud for det. Hadde det ikke vært for min kjære mamma, er det ikke sikkert jeg hadde sotte her i dag. På en vondhetsskala på “4”, kom ambulansen til slutt å hentet meg. Mens jeg lå i ambulansen ble jeg borte, smertene tok meg helt vekk. Jeg husker ikke annet enn at jeg plutselig lå på sykehuset i Ullevåll med 7 spesialister rundt meg. Jeg husker sengen som trallet fort over gangene, leger sprang rundt meg, sprøyter og kabler rundt hele kroppen. I neste øyeblikk, våkner jeg med slange i nesen. Formen var forferdelig dårlig, men smerten i seg selv var borte. Jeg merket selvfølgelig at det var noe som ikke stemte, jeg følte meg fyllesyk. Av en eller annen grunn, trodde jeg i et øyeblikk at festen i Gol hadde tatt av. Ble pokkern meg så redd! Fylleangst på sekundet, haha! Nei, morfin dere. Jeg var helt i drømmeland, selv skjønte jeg ikke at jeg hadde nylig våknet fra narkosen. Når bedøvelsen startet å gå vekk, våknet jeg på ordentlig. Et smertehelvette som ikke kunne måles med en skala på 4. Nå var den deffinitift 10! Jeg prøvde å reise meg opp fra sengen, som funket dårlig. Jeg kunne ikke røre på meg.
Der satt jeg plutselig, bandasje snurret rundt hele magen og trengte hjelp til vær minste ting. Oppholdet på sykehuset varte i over 1 månede, jeg spydde flere ganger dagen, måtte få mat gjennom et rør ned fra halsen, brukte gåstol + sykepleier for å kunne gå. Tiden har aldri gått så sakte, noen ganger føltes det ut som at klokken stoppet. Det er sykt hvor skjørt livet er, hvordan ting plutselig kan snu om. I skrivende stund sitter jeg med arr på magen, og kunne ikke brydd meg mindre. Jeg lever og er mer enn takknemlig. Jeg sitter kun igjen med verdens fineste arr, som alltid vil minne meg på hvor heldig jeg faktisk er.